«Det åpenbare julemysterium»

Den manglende samstemmigheten mellom fødselsberetningene i Matteus- og i Lukas-evangeliet har gitt teologene et tilsynelatende uløselig hodebry. En ny bok aktualiserer gåten som Rudolf Steiner belyste for 100 år siden: de to Jesusbarn.

Omslagsbildet viser «Den tolvårige Jesus i tempelet» av Borgognone (1450-1523)

 

Hyrder eller vismenn, engler eller stjerne, stall eller hus ? disse forskjellene kan man vel leve med. Men hva med de to stamtavlene som bare på visse punkter stemmer overens? Et og samme barn kan da ikke ha forskjellige forfedre? Svaret blir gjerne at minst en av evangelistene bygger sin beretning på feilaktige opplysninger.

Men det finnes også en annen mulighet. Innenfor renessansekunsten levde en tradisjon som synes å antyde at med «Jesu fødsel» dreier det seg om to barn, det ene begavet med visdom og klokskap, det annet særlig utrustet med hjertets krefter. Uten å ville føre ?bevis?, har Hella Krause-Zimmer i sitt omfattende verk «Die zwei Jesusknaben in der bildenden Kunst» (1977) dokumentert denne skjulte strømmen i kunsthistorien med mange eksempler.

Funnet av «Dødehavsrullene» ved Qumran (1947-56) dokumenterer at lignende anskuelser var sentrale i esseersamfunnet i Palestina i århundrene før Jesu fødsel: esseerne forventet at det skulle komme både en ?kongelig? og en ?prestelig? Messias.

Det som disse tradisjonene synes å peke på, ble bekreftet av Rudolf Steiner flere tiår tidligere. For akkurat 100 år siden utga han en liten bok med autoreferater av foredrag han tidligere på året hadde holdt i København: «Menneskets og menneskehetens åndelige ledelse». I forordet gjør Steiner oppmerksom på at det som blir sagt forutsetter kjennskap til åndsvitenskapens (antroposofiens) begreper, og tilføyer: «Hvis noen som ikke er kjent med disse forutsetningene skulle få denne boken i hånden, så måtte vedkommende anse det for å være et besynderlig utslag av rent fantasteri.» Steiner var altså fullt på det rene med hvilke reaksjoner slike anskuelser kunne fremkalle. To år tidligere hadde han gått i dybden med dette temaet i en foredragrekke om «Lukas-evangeliet».

Her er Steiners korte skildring av omstendighetene rundt «de to Jesusbarn» fra 1911:

«I begynnelsen av vår tidsregning ble det født to Jesusbarn. Det ene nedstammet fra den nathanske linje av Davids hus, det annet fra den salomonske linje av samme hus. Disse to barn var ikke født helt på samme tid, men likevel tilnærmelsesvis.

I det salomonske Jesusbarn, som skildres i Matteus-evangeliet, inkarnerte den samme individualitet som tidligere hadde levd på jorden som Zarathustra, slik at man i Matteus-evangeliets Jesus-barn har å gjøre med den reinkarnerte Zarathustra eller Zoroaster. I dette Jesusbarn, slik det skildres hos Matteus, vokser altså Zarathustras individualitet opp inntil det tolvte år. I dette år forlater Zarathustra dette barnets legeme og går over i legemet til det annet Jesusbarn, som skildres i Lukasevangeliet. Derfor er det at dette barn så plutselig blir helt forandret. Foreldrene blir slått av undring idet de gjenfinner barnet i templet i Jerusalem, etter at Zarathustras ånd var trådt inn i det. Dette blir antydet ved at gutten etter å være forsvunnet og blitt gjenfunnet i templet i Jerusalem, talte på en slik måte at foreldrene ikke kjente ham igjen, fordi de nettopp bare kjente dette barn ? det nathanske Jesusbarn ? slik det hadde vært før. Men da gutten begynte å tale til de skriftlærde i templet, da kunne han tale på denne måten fordi Zarathustras ånd var trådt inn i ham.

Inntil det trettiende år levde Zarathustras ånd i den unge Jesus som nedstammet fra den nathanske linje av Davids hus. I dette annet legeme modnet han til enda høyere fullkommenhet. Nok en ting må tas i betraktning: det eiendommelige ved dette annet legeme som Zarathustras ånd nå levde i, var at Buddha fra den åndelige verden lot sine impulser stråle inn i dets astrallegeme.

Det er riktig som en orientalsk tradisjon beretter, at Buddha ble født som ?bodhisattva? og først under sitt liv på jorden, i det niogtyvende år, steg opp til Buddha-verdigheten.

Mens Gotama Buddha var et lite barn, kom den store indiske vismannen Asita gråtende inn i kongepalasset til Buddhas far. Han gråt fordi han som seer kunne vite at dette kongebarn ville komme til å bli ?Buddha?, og fordi han følte at han var for gammel til å få oppleve at Suddhodanas sønn ble Buddha. Denne vismannen ble gjenfødt på Jesus av Nasarets tid Det er han som skildres for oss i Lukasevangeliets som den tempelprest som ser Buddha åpenbare seg i det nathanske Jesusbarn. Og fordi han så dette, sa han: ?Herre, la nå din tjener fare bort i fred, for jeg har sett min  mester!? Det han ikke fikk se den gang i India, det så han gjennom astrallegemet til det Jesusbarn som møter oss i Lukaseveangeliet: den bodhisattva som er blitt til Buddha.

Alt dette var nødvendig for å frembringe det legemet som så mottok ?Johannes-dåpen? ved Jordan. Den gang forlot Zarathustras individualitet det trefoldige legeme ? fysisk legeme, eterlegeme, astrallegeme ? hos den Jesus som hadde vokst opp på en så komplisert måte for at Zarathustras ånd kunne være i ham. Den gjenfødte Zarathustra måtte gjennomgå to utviklingsmuligheter, som var gitt i og med de to Jesusbarn. Det var altså Jesus av Nasarets legeme som stod overfor døperen, og inn i dette legeme virket nå Kristi kosmiske individualitet.»

Ifølge Rudolf Steiners åndsforskning var det altså foreningen av de to Jesus-strømningene som muliggjorde Kristus-mysteriet gjennom Jordan-dåpen og Golgata-hendelsen. Emil Bocks banebrytende verk «Jesu barndom og ungdom» (1939, norsk utgave 1995) gir en omfattende fremstilling av disse spørsmålene.

«De to Jesusbarn» er ofte blitt hentet frem når Rudolf Steiners åndsvitenskap skulle diskrediteres eller latterliggjøres. Men kanskje er tiden nå moden for den kontroversielle, men perspektivrike tanken om to Jesusbarn: et ?stjernebarn? knyttet til Zarathustra og Matteus-evangeliet, og et ?englebarn?  knyttet til Buddha-inspirasjonen og Lukas-evangeliet?

En ny bok av Trond Skaftnesmo aktualiserer temaet: «Prins Immanuel af Betlehem og Yeshua af Nazareth ? det åpenbare julemysterium» (Jupiter Forlag 2011). Her gjengis første kapittel av boken:

«Hvem skulle tro at forskningen på den tidlige kristendommen og Jesu liv skulle bli grunnlaget for en ny kulturindustri? Men vi må nesten gripe til et slikt uttrykk om vi skal karakterisere den flom av bøker og filmer som ? mer eller mindre seriøst ? knytter an til denne forskningen. Dan Browns suksessroman fra 2003, Da Vinci-koden, er nå utgitt på 44 språk og solgt i over 80 millioner kopier. Hakk i hæl følger den pseudohistoriske boken Brown i stor grad bygger på; Hellig blod, hellig gral fra 1982. Inntil nylig kunne en finne store stabler av disse bøkene i bokhandlene på alle internasjonale flyplasser.

De fleste er enige om at disse bøkene er fiksjonslitteratur helt uten vitenskapelig verdi, skjønt de håndverksmessig sett er usedvanlig godt skrevet. Den sentrale historien i bøkene er i (meget) korte trekk den at Jesus skal ha fått barn med Maria Magdalena, og at Jesu blodslinje (?den hellige gral?) går som en rød tråd ned gjennom Europas historie og inn i Europas sentrale kongehus. Vatikanet har kjent til denne skandalen, og har gjort ? og gjør ? alt (inklusive mord) for å hindre den i å komme ut. At dette er et utmerket opplegg for en spennende konspirasjonsbok, er lett å se. I den sammenheng spiller det mindre rolle at de historiske og bibelske referansene både er få og tvilsomme.

Den enorme folkelige interessen for denne tematikken går imidlertid ut over fiksjonen. De mange omtaler og debatter som har bølget omkring bøkene har først og fremst dreid seg om de historiske fakta. Dette er overraskende gitt vår gjennomsekulariserte kultur. Kanskje er det et tegn på at sekulariseringen har passert sitt metningsnivå og at de klassiske religiøse livsgåtene har begynt å gjenerobre sin betydning.

Den brede interessen skyldes også de mange oppsiktsvekkende bibelske og apokryfe skriftfunn som er gjort i nyere tid. Først og fremst gjelder dette funn gjort i Egypt (Nag Hammadi, 1945) ? med gnostisk pregede skrifter som Thomas-evangeliet ? og ved Dødehavet (Qumran, 1947). Disse funnene har gitt radikalt nye perspektiver til Jesu-liv-forskningen og vitalisert debatten. Mange av de aktuelle skriftene er oversatt og publisert på Internett. Dermed er fagfeltet åpnet opp for alle interesserte. For noen år siden (2006) fikk vi f.eks. en ny debatt omkring Judas' rolle i disippelflokken, da det gnostiske Judas-evangeliet ble publisert.

Gitt den store interessen for Jesu-liv-forskningen er det merkverdig hvordan den mest åpenbare gåten om Jesu liv fortsatt er like upåaktet, skjønt den altså er blitt annonsert i 2000 år. Denne gåten er, etter min mening , større og mer spennende enn Da Vinci-kodens konstruksjoner, av to årsaker. For det første angår den på den mest intime og dyptgående måten spørsmålet om hvem Jesus var. For det andre er den foreviget i kristendommens mest sentrale skrifter, evangeliene. Og som nyere forskning viser: Den er også uttrykt i de messianske forventningene som fantes på Jesu tid og i århundrene forut, slik vi finner dem nedtegnet i Dødehavsrullene.
Så hvordan kunne denne gåten ha blitt oversett så lenge?

Kanskje ligger den rett og slett for åpent i dagen, og kanskje er den logiske løsningen for fantastisk.»

Boken koster kr 130 og kan kjøpes hos Antropos Bokhandel (www.antropos.no eller gjennom Gyldendals Internetboghandel: www.g.dk/bog/prins-immanuel-af-betlehem-og-yeshus-af-nazaret-trond-skaftnesmo_9788790678371

 

 

Arkiv

Mennesket i pedagogikken

«Og dette var hemmeligheten ved hans kolossale nærvær i timene, ved den merkelige intensiteten i den måten han var tilstede på: han hadde hele sitt liv med seg i alt han sa og gjorde.» – Jens Bjørneboe

Les mer

Goetheanum Weltweit nr 9/18

Artikler og informasjon fra "verden over"

Les mer

Forholdet mellom filosofi og åndsforskning hos Rudolf Steiner

Denne artikkelen er en gjengivelse av Hjalmar Hegges manuskript til hans prøveforelesning for den

filosofiske doktorgrad (8.4.1988) over oppgitt emne: "Rudolf Steiner som tenker og mystagog ("seer").

Muligheten og nødvendigheten av en grenseoppgang."

 

Les mer