Hvordan vitenskap som sådan oppstår, erkjenner man ikke ved å se på hvilken gjenstand vitenskapen tar for seg, men ved å betrakte selve den aktivitet menneskesjelen utfolder i den vitenskapelige bestrebelsen. | Rudolf Steiner, Vitenskapen om det skjulte

Antroposofien (av gr. antropos «menneske», og sofia «visdom») er mest kjent for sine fornyende bidrag til pedagogikk, landbruk, medisin, kunst, sosialterapi, bankvirksomhet og mye annet.

Men forutsetningene for alle disse praktiske virksomhetene - f.eks. Steinerskoler, biologisk-dynamiske gårdsbruk, sosialterapeutiske institusjoner, eurytmi - ligger i antroposofiens potensial som «åndsvitenskap», som en moderne vei til utforskning av oversanselige virkelighetsområder. Gjennom sin forskning har Rudolf Steiner gitt en omfattende utvidelse av naturvitenskapens reduksjonistiske og endimensjonale menneske- og verdensbilde.

Antroposofien legger avgjørende vekt på individuell tenkning og begrepsdannelse som fundament. Likevel er den ikke et læresystem, men «en erkjennelsesvei som vil føre det åndelige i mennesket til det åndelige i verdensaltet» (Rudolf Steiner).

Antroposofien er praksisorientert og i sitt vesen dogmefri. Steiner beskrev den derfor som «en forsøksmetode for det allmennmenneskelige og for allmenne verdensfenomener». Dermed uttalte han også hvilken holdning han forventet at antroposofien ble møtt med: den er ikke et ferdig og lukket «system», men en arbeidsmåte som bare kan eksistere ved at den er i kontinuerlig utvikling i og mellom mennesker.