Legemet er underlagt loven om arvelighet. Sjelen er underlagt den skjebne mennesket har skapt seg, og som med et gammelt uttrykk kalles dets karma. Og ånden står under de gjentatte jordelivs, den fornyede legemliggjørelsens eller reinkarnasjonens lover. | Rudolf Steiner, Teosofi

Ifølge flere undersøkelser er mer enn en firedel av Vestens befolkning opptatt av tanken om karma (skjebne) og reinkarnasjon (gjentatte jordeliv). I et felt hvor utidsmessige og fremtidsrettede forestillinger krysser hverandre, gjør antroposofien det mulig å finne et begrepsmessig holdepunkt for en moderne reinkarnasjonstanke.

Rudolf Steiner betraktet begrepene om reinkarnasjon og karma som «nødvendige forestillinger fra den moderne naturvitenskapens standpunkt», nemlig som den spirituelle komponenten i en fullt utbygget utviklingslære.

Antroposofien ser på skjebne og gjenfødsel som en lære- og utviklingsvei og tar avstand fra all fatalisme. Som den første i nyere tid formulerte humanisten G. E. Lessing (1729-81) en slik «pedagogisk» reinkarnasjonstanke og begrunnet den rasjonelt: «Hvorfor skulle jeg ikke komme tilbake like ofte som jeg er i stand til å tilegne meg nye kunnskaper, nye ferdigheter? Tar jeg så mye med meg på en gang at det ikke skulle være møyen verdt å komme tilbake?» (Die Erziehung des Menschengeschlechtes, 1777).

Gjennom moderne åndsforskning har Rudolf Steiner utdypet og utvidet denne synsmåten i mange retninger. Idémessig forankret han den i utviklingslæren: hver menneskelig individualitet er selv en «art» som søker sin utvikling («evolusjon») gjennom gjentatte jordeliv. Evolusjonen i naturen er i en nedadgående fase; nå og i fremtiden utspiller den seg hovedsaklig i menneskehetens sosiale, kulturelle og individuelle utvikling. 

Dette perspektivet gir antroposofien stor aktualitet ikke minst med henblikk på de etiske og eksistensielle spørsmålene som de moderne bio-vitenskapene reiser.