Ideen om «tregreningen av den sosial organisme» ble utviklet av Rudolf Steiner ved utgangen av Første verdenskrig. Den skisserte et menneskeverdig alternativ til ensidige kapitalistiske, nasjonalistiske og kommunistiske strømninger i det destabiliserte tyske etterkrigssamfunnet. Som sosial reformbevegelse i stor skala lot tregreningen seg den gang ikke virkeliggjøre. Men bl.a. gjennom steinerskolene har ideene levd videre, ikke bare som grunnlag for en frihetlig pedagogikk, men også for skolenes organisering (selvforvaltning). Tregreningen fikk en oppblomstring innenfor 1968-generasjonen, og har igjen fått aktualitet innenfor sivilsamfunnsbevegelsen fra 1990-tallet av.

I skriftet Kjernepunktene i det sosiale spørsmål viser Steiner hvordan et tregrenet samfunn bygger på en likevekt og et samspill mellom tre selvforvaltende og autonome funksjoner med innbyrdes forskjellige forutsetninger:

• åndslivet (utdanning, forskning, kunst og kultur, religion osv.)
• rettslivet (lovgivning, avtaleforhold osv.)
• næringslivet (produksjon, omsetning, konsum osv.)

Funksjonsprinsippet for hvert av disse hovedområdene kan beskrives med de tre idealene fra den franske revolusjon: frihet, likhet og brorskap (eller gjensidighet). Frihet i åndslivet sikrer individuelle evner, begavelser og ferdigheter fri utfoldelse, og muliggjør et kulturelt mangfold og en sunn videreutvikling av samfunnet. Likhet i rettslivet sikrer den enkeltes rettigheter og muligheter. Gjensidighet i det økonomiske liv eller næringslivet legger til rette for et fritt marked, men samtidig en rettferdig fordeling av samfunnets goder gjennom assosiativt samarbeid.

Rudolf Steiner presiserte at tregreningen aldri kan «innføres»: ideene må alltid konkretiseres innenfor de muligheter en aktuell situasjon gir. I et fruktbart samspill mellom de tre funksjonene utvikler samfunnet seg til en sunn sosial organisme.