Rudolf Steiner

 

I hvert menneske slumrer det evner som gir det mulighet til å oppnå erkjennelser om høyere verdener. Mystike­ren, gnostikeren, teosofen har alltid talt om en sjele-­ og en åndsverden, som for dem er like virkelige som den verden man kan se med fysiske øyne og berøre med fysiske hender. Tilhøreren kan hvert øyeblikk si til seg selv: det som om­tales her, kan også jeg erfare hvis jeg utvikler bestemte krefter som idag ennå slumrer i meg. Det kan bare være spørsmål om hvor­ledes man skal gå frem for å utvikle slike ev­ner. Bare de som allerede har slike krefter i seg, kan gi veiled­ning om dette. Så lenge det har eksistert en menneskehet, har det også eksistert en skolering hvor de som hadde høyere evner, ga veiledning til dem som søkte å utvikle slike evner. Man kaller en slik skolering for okkult skolering, og den undervisning som mottas der, åndsvitenskapelig eller okkult under­visning. En slik betegnelse må nødvendigvis vekke misforståelse. Når man hører den, kan man lett forledes til å tro at de som arbeider for en slik skolering, regner seg for en spesielt utvalgt menneske­klasse, som vilkårlig holder sin viten tilbake for medmenneskene. Ja, man tenker vel også at kanskje skjuler det seg slett ikke noe av betydning bak en slik viten. Hvis det var tale om en sann viten – slik fristes man til å tenke –, da behøvde man jo ikke å gjøre noen hemmelighet av den; man kunne meddele den offentlig og la alle mennesker få del i de goder den innebærer.

De som er innviet i den okkulte vitens natur, forundrer seg ikke det minste over at de uinnviede tenker slik. Bare den som selv til en viss grad har gjennomgått innvielsen i tilværelsens høyere hemme­ligheter, kan forstå hva innvielsens hemmelighet består i. Nå kan man spørre: hvordan skal så den uinnviede under slike omstendigheter overhodet fatte noen menneskelig interesse for den såkalte okkulte viten? Hvordan og hvorfor skal han søke noe, hvis natur han jo slett ikke kan gjøre seg noen forestilling om? Men alle­rede til grunn for et slikt spørsmål ligger det en helt feilaktig forestilling om den okkulte vitens vesen. I sannhet forholder det seg nemlig ikke anner­ledes med den okkulte viten enn med all annen menneskelig viten og ferdighet. Denne okkulte viten er ingen hemme­lighet for gjennomsnittsmennesket på annen måte enn skrivekunsten er det for den som ikke har lært den. Og slik enhver kan lære å skrive hvis han går riktig frem, slik kan en­hver bli en åndselev, ja en åndslærer, når han søker de veier som da må følges. Kun i en henseende forholder det seg her annerledes enn når det gjelder ytre viten og ferdighet. Det kan forekomme at noen på grunn av fattigdom eller de kulturforhold som vedkom­mende er født inn i, mangler muligheten til å lære seg skrivekunsten. Når det gjelder å oppnå viten og ferdighet i de høyere verdener, finnes det ingen hindring for den som søker alvorlig.

Mange tror at man må oppsøke mestrene i den høyere viten det ene eller annet sted for å få opp­lysninger av dem. Men her må man ta to ting i betraktning. For det første vil den som alvorlig streber etter høyere viten, ikke sky noen møye, noen hindring for å oppsøke en innviet som kan gi ham innføring i verdens høyere hemmeligheter. Men på den annen side kan også enhver være overbevist om at innvielsen under alle omstendigheter vil finne veien til ham, hvis det foreligger en alvorlig og verdig streben etter erkjennelse. For det finnes en naturlig lov for alle innviede som gjør at de ikke overfor noe søkende men­neske holder tilbake en viten som tilkommer det. Men det finnes en likeså naturlig lov som sier at ingen kan få del i noe av den okkulte viten som han ikke er kallet til. Og en innviet er desto mer fullkommen, jo strengere han overholder disse to lover. Det ånde­lige bånd som omslutter alle innviede, er ikke av ytre art, men de to nevnte lover danner de fester som holder båndets bestanddeler sammen. Du kan leve i intimt vennskap med en innviet, men du er allikevel atskilt fra hans vesen inntil du selv er blitt en innviet. Du kan fullt ut nyte en innviets sympati og kjærlighet, men han vil først betro deg sin hem­melighet når du er moden til det. Du kan smigre ham eller pine ham, men intet kan få ham til å røpe noe for deg, som han vet ikke må røpes, fordi du på ditt nåværende utvik­lings­trinn ikke forstår å ta imot hemmeligheten på rett måte i din sjel.

De veier som gjør mennesket modent til å ta imot en hemmelighet, er helt bestemte. Deres retning er inntegnet med uutslettelige, evige bokstaver i de åndelige verdener, hvor de innviede vokter de høyere hemmeligheter. I gamle tider, som ligger forut for vår «historie», var åndens templer synlige også i det ytre; idag, hvor vårt liv er blitt så uåndelig, er de ikke til­stede i den verden som er synlig for det ytre øye. Men de er ånde­lig tilstede overalt; og enhver som søker, kan finne dem.

Bare i sin egen sjel kan mennesket finne de midler som får de innviede til å åpne sin munn. Det må utvikle i seg visse egenskaper i en tilstrekkelig høy grad, da kan det få del i de høyeste åndsskatter.

En viss grunnstemning i sjelen må danne begynnel­sen. Åndsforskeren kaller denne grunnstemning for ærefryktens vei, hengivenheten for sannheten og erkjennelsen. Bare den som har denne grunnstemning, kan bli åndselev. Den som har erfaringer på dette område, vet at man allerede i barndommen kan legge merke til bestemte anlegg hos dem som senere blir åndselever. Det finnes barn som med hellig beven ser opp til be­stemte personer. De har en ærefrykt for dem, som i hjertets dypeste grunn forbyr dem å la noen tanke på kritikk eller opposisjon oppstå. Slike barn vokser opp til unge menn og kvinner, som det gjør vel når de kan se opp til noe som fyller dem med ærefrykt. Fra rekkene av slike barn kommer mange åndselever. Har du en gang stått foran døren til en mann som du ser opp til og ved dette ditt første besøk fornemmet en hellig beven ved å trykke ned klinken for å tre inn i rommet som er en «helligdom» for deg, så har en fø­lelse kommet til uttrykk hos deg, som kan være kimen til at du senere blir åndselev. Det er en lykke for ethvert oppvoksende menneske å ha slike følelser i seg som anlegg. Man skal bare ikke tro at slike anlegg danner spiren til underdanighet og slaveri. Det som først er ærefrykt for mennesker hos barnet, blir senere til ærefrykt for sannhet og er­kjennelse. Erfaringen lærer at de mennesker også best forstår å bære hodet fritt, som har lært å vise ærefrykt der hvor den er på sin plass. Og den er på sin plass overalt hvor den springer ut av hjertets dyp.

Hvis vi ikke utvikler en dyptgripende følelse i oss for at det finnes noe som er høyere enn vi selv vil vi heller ikke finne kraft i oss til å utvikle oss til noe høyere. Den innviede har fått kraften til å løfte sitt hode til erkjennelsene høyder, bare ved at han har senket sitt hjerte ned i ærefryktens, devosjonens dyp. Åndens der kan bare bestiges ved at man går gjennom ydmyk­hetens port. En riktig viten kan du bare oppnå når du har lært å akte den. Mennesket har i sannhet rett til å heve sitt øye mot lyset, men det må først tilegne seg denne rett. I det åndelige liv finnes det lover på samme måte som i det materielle. Stryk en glasstang med et bestemt stoff, og den blir elektrisk, det vil si: den får kraft til å trekke til seg små legemer. Dette svarer til en naturlov. Har man lært litt fysikk, vet man det. Og på samme måte vet man når man kjenner de første trinn i åndsvitenskapen, at enhver følelse av sann devosjon som utvikles i sjelen, vekker en kraft som før eller se­nere kan føre videre i erkjennelsen.

Den som har de devosjonelle følelser i seg som anlegg, eller som er så heldig å få dem innplantet gjennom oppdragelsen, bringer med seg meget når han senere i livet søker tilgang til høyere erkjennelser. For den som ikke bringer med seg en slik forberedelse, oppstår det vanskeligheter allerede på det første trinn av erkjennelsesveien, hvis han ikke gjennom selvopp­dragelse energisk tar fatt på å vekke den devosjonelle stemning i seg. I vår tid er det ganske spesielt viktig at den fulle oppmerksomhet rettes mot dette punkt. Vår sivilisasjon er mere tilbøyelig til å kritisere, til å for­dømme, og lite til å vise devosjon, hengiven ærefrykt. Allerede barna kritiserer langt mer enn de viser ære­frykt. Men enhver kritikk, enhver fordømmelse for­driver like meget sjelens høyere erkjennel­seskrefter, som enhver hengivende ærefrykt utvikler dem. Der­med skal det slett ikke sies noe mot vår sivilisasjon. Her dreier det seg slett ikke om å øve kritikk mot den. Nettopp kritikken, menneskets selvbevisste dømmekraft, regelen om at «alt skal prøves og det beste beholdes» har vi å takke for vår kulturs storhet. Mennesket ville aldri ha utviklet vår tids vitenskap, industri, kommunikasjoner, rettsforhold hvis det ikke overalt hadde øvet kritikk og benyttet sin dømme­krafts målestokk. Men det vi derved har vunnet i ytre kultur, måtte vi betale med et tilsvarende tap av høyere erkjennelse, av spirituelt liv. Det må understrekes at når det tales om høyere viten, dreier det seg ikke om ære­frykt for mennesker, men for sannhet og erkjennelse.

Kun én ting må enhver riktignok gjøre seg klart, nemlig at den som står helt inne i våre dagers over­fladiske sivilisasjon, har meget vanskelig for å trenge frem til erkjennelsen av de høyere verdener. Det kan han bare om han arbeider energisk på seg selv. I en tid hvor de materielle livsforhold var enkle, var det også lettere å heve seg opp til det ånde­lige. Det som hadde krav på ærefrykt, som skulle holdes hellig, skilte seg mere ut fra de vanlige livsforhold. I en kritisk tidsalder blir idealene trukket ned. Andre følelser kommer i stedet for ærbødighet, ærefrykt, tilbedelse og beundring. Vår tidsalder trenger disse følelser stadig mere tilbake, slik at de bare i meget liten grad blir tilført mennesket gjen­nom dagliglivet. Den som søker høyere erkjennelse, må fremkalle dem i seg. Han må selv vekke dem i sin sjel. Det kan man ikke gjennom studium. Det kan man bare gjen­nom livet selv. Den som vil bli åndselev, må derfor energisk oppdra seg selv til en stem­ning av devosjon. Han må overalt i sine omgivelser, i sine opplevelser oppsøke det som kan avtvinge ham beundring og ærbødighet. Møter jeg et menneske og kriti­serer dets svakheter, så berøver jeg meg høyere erkjennelseskraft; forsøker jeg kjærlighetsfullt å fordype meg i dets gode sider, da samler jeg slik kraft. Åndseleven må stadig passe på å følge denne anvisning. Erfarne åndsforskere vet hvilken kraft de skylder den omstendig­het at de overfor alle ting stadig på ny ser på det gode og holder fordømmel­sen tilbake. Men dette må ikke bli en ytre livs­regel. Det må ta det innerste av vår sjel i besittelse. Det ligger i menneskets hånd å fullkommengjøre seg selv, med tiden helt å forvandle seg. Men denne forvandling må foregå i dets innerste, i dets tankeliv. Det er ikke nok at jeg i min ytre adferd viser et vesen aktelse. Jeg må ha denne aktelse i mine tanker. Åndsele­ven må begynne med at han opptar deviasjonen i sitt tankeliv. Han må gi akt på de tan­ker i sin bevissthet hvor manglende ærbødighet, nedsettende kritikk kommer til uttrykk. Og han må nettopp søke å pleie de devosjonelle tanker i seg.

Hvert øyeblikk hvor man setter seg ned for i sin bevissthet å bli oppmerksom på hva som finnes i en av negative, fordømmende, kritiske forestillinger om verden og livet: hvert slikt øyeblikk bringer oss nærmere den høyere erkjennelse. Og vi stiger raskt oppad, hvis vi i slike øyeblikk bare fyller vår bevissthet med tanker som fyller oss med beundring, aktelse, ærefrykt overfor verden og livet. Den som har erfaring i disse ting, vet at i hvert slikt øyeblikk vekkes krefter i mennesket som ellers forblir slum­rende. Derved åpnes menneskets åndelige øyne. Det begynner derved å se ting omkring seg som det tidligere ikke har kunnet se. Det begynner å forstå at det tidligere bare har sett en del av den verden som omgir det. Et menneske som møter en, viser seg nå i en helt annen skik­kelse enn tidligere. Man vil riktignok gjennom denne leveregel ennå ikke være istand til å se det som f.eks. beskrives som den menneskelige aura. Til det er nemlig en enda høy­ere skolering nødvendig. Men nettopp til denne høyere skolering kan man stige opp, hvis man først har gjennomgått en energisk skolering i devosjon.*

Stille og ubemerket av den ytre verden tar ånds­eleven fatt på «erkjennelsesveien». Ingen behøver å iaktta noen forandring hos ham. Han utfører sine plikter som før, han besørger sine gjøremål som tidligere. Forvandlingen foregår kun med den indre side av sjelen, som er skjult for det ytre øye. Grunn­stemningen av devosjon overfor alt som i sannhet har krav på ærefrykt, overstråler først hele menneskets følelsesliv. Hele dets sjeleliv finner sitt midtpunkt i denne ene grunnfølelse. Slik solen med sine stråler beliver alt levende, slik beliver ærefrykten alle sjelens fornemmelser hos åndseleven.

Til å begynne med vil det ikke falle lett for men­nesket å tro at følelser som ærbødighet, aktelse osv. har noe med dets erkjennelse å gjøre. Det skyldes at man er tilbøyelig til å betrakte erkjennelsen som en evne for seg, som ikke står i noen forbindelse med det som ellers foregår i sjelen. Men dermed glemmer man at det er sjelen som erkjenner. Og for sjelen er følelser det samme som næringsstoffer for legemet. Gir man legemet stener istedenfor brød, så dør dets virksom­het. På lignende måte er det med sjelen. For den er ærefrykt, aktelse, devosjon nærende stoffer, som gjør den sunn og gir den kraft, fremfor alt kraft til erkjen­nende virksomhet. Ringeakt, antipati, manglende verdsettelse av det som har krav på anerkjennelse, gjør at den erkjennende virksomhet lammes og dør. – For åndsforskeren kan denne kjensgjerning sees på auraen. En sjel som tilegner seg fø­lelser av ærefrykt og devosjon, bevirker en forandring av sin aura. Visse åndelige farve­toner som kan betegnes som gulrøde, brunrøde, forsvinner og erstattes av blårøde. Men derved åpnes erkjennelsesevnen; den får kunnskap om kjensgjerninger i sin omgivelse som den tidligere ikke hadde noen anelse om. Ærefrykten vekker en sympatikraft i sje­len, og gjennom den blir egenskaper hos vesener i vår omgivelse tiltrukket av oss egen­skaper som, ellers, forblir skjult.

Enda mer virksomt blir det som kan oppnås gjennom devosjonen, når en annen følelse­sart kom­mer til. Den består i at mennesket lærer å hengi seg stadig mindre til inntryk­kene fra utenverdenen og istedet utvikler et aktivt indre liv. Et menneske som jager fra det ene inntrykk fra utenverdenen til det annet, som stadig søker «adspredelse», finner ikke veien til åndsvitenskapen. Åndseleven skal ikke av­stumpes i sitt forhold til utenver­denen, men hans rike indre liv skal angi retningen for hvordan han hengir seg til dens inntrykk. Når et menneske med rike følel­ser og et dypt gemytt går gjennom et vakkert fjell­andskap, opplever det noe annet enn en som er fattig på følelser. Først det vi opple­ver i vårt indre, gir oss nøkkelen til skjønnheten i den ytre verden. Den ene reiser over havet, og bare få indre opplevelser drar gjennom hans sjel; den annen føler derved ver­densån­dens evige språk, skjulte gåter i skaperverket avslører seg for ham. Man må ha lært å omgås sine egne følelser og forestillinger, hvis man vil utvikle et innholdsfylt for­hold til utenverdenen. Den ytre verden er i alle sine fenomener fylt av guddommelig her­lighet; men man må først selv ha opplevd det guddommelige i sin sjel, hvis man vil finne det i omgivelsen. – Åndseleven henvises til å skaffe seg øyeblikk i sitt liv hvor han i still­het og ensomhet fordyper seg i seg selv. Men han skal i slike øyeblikk ikke hengi seg til sitt eget jegs anliggender. Det ville bevirke det motsatte av hva som er hensikten. Iste­det skal han i slike øyeblikk i all stillhet fordype seg i etterklangen av det som han har opplevd, det som den ytre verden har kunnet fortelle ham. Hver blomst, hvert dyr, hver handling vil i slike stille øyeblikk åpenbare uanede hemmeligheter for ham. Og derved gjør han seg beredt til å se nye inntrykk fra utenverdenen med helt andre øyne enn før. Den som bare vil nyte det ene inntrykk etter det annet, avstumper sin erkjennelsesevne. Den som – etter nytelsen – lar noe åpenbares for seg gjennom den, pleier og oppdrar sin erkjennelsesevne. Man må bare venne seg til ikke å bli stående ved etterklangen av ny­telsen, men – idet man gir avkall på fortsatt nytelse – ved indre aktivitet bearbeide det som nytelsen har gitt en. Det er her en farlig klippe man kan strande på. I stedet for å arbeide i seg selv, kan man lett henfalle til det motsatte og etterpå bare ville presse mest mulig ut av nytelsen. Man skal ikke undervurdere de uoverskuelige kilder til feiltagelse som her åpner seg for åndseleven. Han må jo styre gjennom en hel skare av sjelens for­førere. Alle vil de forherde hans «jeg», lukke det inne i seg selv. Han skal derimot åpne det for verden. Han må jo søke nytelsen, for bare gjennom den får utenverdenen tilgang til ham. Lar han seg avstumpe i sitt for­hold til nytelsen, blir han som en plante som ikke lenger kan suge næring til seg fra omgivelsen. Men blir han stående ved nytelsen, lukker han seg inne i seg selv. Han vil bare bety noe for seg selv og intet for verden. Om han da aldri så meget lever i seg selv og aldri så sterkt pleier sitt «jeg»: verden skiller ham ut. For den er han død. Åndseleven betrakter nytelsen kun som et middel til å foredle seg for verden. Nytelsen er for ham en budbringer, som underviser ham om verden; men etter å ha mottatt undervisning gjennom nytelsen, går han videre til arbeide. Han lærer ikke for å samle det han har lært som sine kunnskapsskatter, men for å stille det i verdens tje­neste.

Det finnes en grunnsetning i all åndsvitenskap som ikke må brytes, hvilket mål som enn skal nås. Enhver åndsskolering må innprente den hos eleven. Den lyder: Enhver erkjen­nelse som du søker bare for å berike din viten bare for å samle skatter i deg, fører deg bort fra din vei; men enhver erkjennelse du søker for å bli mere moden på menneskefor­edlingens og verdensutvik­lingens vei, bringer deg et skritt videre. Denne lov krever ubønnhørlig å overholdes. Og man er ikke åndselev før man har gjort den til rettesnor for sitt liv. Man kan sammenfatte denne sannhet om åndsskole­ringen i følgende korte set­ning: Enhver idé som ikke blir til et ideal for deg, dreper en kraft i sin sjel; men enhver idé som blir til ideal, skape livskrefter i deg.

 

Rudolf Steiner, Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener?, Oslo 1990, kap. «Betingelser», s. 17-28 / Oversatt av Harald Haakstad og Arne Møller / © Antropos, Oslo

 

---