Rudolf Steiner

Mot den oppfatning at mennesket er anlagt til å bli en fullstendig, i seg selv avsluttet, fri individualitet, står tilsynelatende de kjens­gjerninger at mennesket opptrer som del av en naturlig helhet (rase, stamme, folk, familie, mannlig og kvinnelig kjønn), og at det virker innenfor en helhet (stat, kirke og så videre). Det er utstyrt med fellesskapets særegne karaktertrekk, og det gir sine hand­linger et innhold som er bestemt av dets stilling blant de andre menneskene.

Er individualitet da overhodet mulig? Kan men­nesket selv betrak­tes som en helhet for seg når det vokser ut av en helhet og føyer seg inn i en helhet?

En del av en helhet blir med hensyn til egenskaper og funksjoner bestemt av helheten. En folkestamme er en helhet, og alle som tilhører den, har de særtrekk som ligger i stammens vesen. Hvor­dan den enkelte er beskaffen og virksom, er betinget av stam­mens karak­ter. Dermed får den enkeltes fysiognomi og handlings­liv visse artstypiske trekk. Hvis vi spør efter grunnen til det ene eller annet trekk ved mennesket, blir vårt blikk ledet fra enkeltvesenet til ar­ten. I denne finner vi forklaringen på hvorfor visse sider ved men­nesket opp­trer i den form vi iakttar dem.

Men mennesket frigjør seg fra dette artsmessige. For når mennes­kets artspreg oppleves på en riktig måte, er det ikke noe som be­grenser menneskets frihet, og det skal heller ikke med kunstige midler gjøres til noe slikt. Mennesket utvikler egenskaper og funk­sjo­ner hvis bestemmelsesgrunn vi bare kan søke i mennesket selv. Det artsmessige tjener da bare som det medium mennesket ut­trykker sitt særegne vesen gjennom. Mennesket bruker sine na­turgitte særtrekk som grunn­lag og gir det artsmessige den form som stemmer over­ens med menneskets eget vesen. En ytring av dette vesen vil vi da ikke kunne begrunne ut fra artens lover, for vi har å gjøre med et individ som bare kan for­klares ut fra seg selv. Hvis et menneske har kjempet seg frem til denne frigjøringen fra det artsmessige, og vi fortsatt vil forklare dets ytringsformer ut fra artens karakter, så har vi ikke organ for det individuelle.

Det er ikke mulig å forstå et menneske fullt ut på grunnlag av et artsbegrep. Aller mest hårdnakket med hensyn til å dømme ut fra arten, er man der hvor det dreier seg om menneskets kjønn. Man­nen ser i kvin­nen, og kvinnen i mannen, nesten alltid for meget av_, det annet kjønns almene karakter og for lite av det individuelle. I det praktiske liv skader dette mennene mindre enn kvinnene. Kvinnens sosiale stilling er for det meste så uverdig fordi den på mange punkter, hvor den burde være betinget av den enkelte kvin­nes indivi­duelle særpreg, tvertimot er bestemt av almene fore­stil­linger om kvinnens na­turlige oppgave og behov. Man­nens virk­somhet i livet retter seg efter hans individu­elle evner og interes­ser, mens kvinnens utelukkende skal bestemmes av den omsten­dighet at hun er kvinne. Kvinnen skal være slave av det artsmes­sige, det alment kvinnelige. Så lenge menn debatterer om kvinnen er «naturlig egnet» til det ene eller annet yrke, kan den såkalte kvinnesak ikke komme ut over sitt mest ele­mentære stadium. Man skulle overlate til kvinnen selv å dømme om hva hun ut fra sin natur kan ville. Hvis det er sant at kvinner bare egner seg for det yrket som tilfaller dem i dag, vil de ut fra seg selv neppe oppnå noe annet. Men de må selv kunne avgjøre hva som stemmer med deres natur. Til dem som frykter en omveltning av de sosiale til­stander hvis kvinnen ikke blir oppfattet som artsmenneske, men som individ, må det sies at sosiale tilstander hvor halvparten av menneskeheten er avskåret fra en menneskeverdig til­værelse, er modne for en forandring.*

Når man bedømmer mennesket efter artskarakterer, kommer man nettopp frem til den grensen hvor men­neskene begynner å være vesener som virker ut fra fri selvbestem­melse. Det som ligger nedenfor denne gren­sen, kan naturligvis være gjenstand for vi­tenskapelig betraktning. Særtrekk som er betinget av rase, stamme, folk og kjønn blir objekt for bestemte vitenskaper, og bare mennesker som kun vil leve som artsek­semplarer, ville stemme overens med et alment bilde som oppstår ut fra en slik vi­tenskapelig betraktning. Men ingen av disse vitenskapene kan trenge frem til enkeltindi­videts særegne innhold. Der hvor frihe­tens område begynner (i tenkning og handling), opphører all be­stemmelse av mennesket ut fra artens lover. Det begrepsinnhold som mennesket gjennom tenkning må forbinde med iaktta­gelsen for å erobre den fulle virke­lighet, kan ikke fastsettes en gang for alle og overlates til men­neskeheten som et ferdig resultat. Indivi­det må oppnå sine begreper gjennom egen intuisjon. Hvordan den enkelte skal tenke, kan ikke utledes av et artsbegrep. Her kommer det bare an på det enkelte individ. Like lite kan man ut fra men­neskets almene karaktertrekk avgjøre hvilke konk­rete mål indivi­det vil sette for sin vilje. Vil man forstå det enkelte individ, må man trenge frem til dettes særskilte vesen. Man kan ikke bli stå­ende ved de typiske særtrekk. I denne forstand er hvert enkelt men­neske et problem. All vitenskap som befatter seg med abst­rakte tanker og artsbegreper, er bare en forberedelse til den er­kjennelse vi får del i når en individualitet meddeler oss sin måte å se verden på, og til den erkjennelse vi opp­når ut fra innholdet i en individuell vilje. Når vi føler at vi har å gjøre med den del av men­nesket som er fri for typisk tenke­måte og artsmessig vilje, kan vi ikke lenger hjelpe oss med be­greper fra vår egen ånd for å forstå dette menneskets vesen. I erkjennelsen blir begrepet ved hjelp av tenk­ningen forbundet med iakttagelsen. Ved alle andre objek­ter må iakttageren oppnå begrepene gjennom sin gjennom sin intui­sjon, men en indivi­dualitet bestemmer seg selv gjennom sine be­greper, og når vi forstår en fri indivi­dualitet, gjør vi ikke annet enn å ta dens egne begreper over i vår ånd (uten at vårt eget be­grepsinnhold blan­der seg inn). Mennesker som ved enhver be­dømmelse av et annet menneske, straks blander inn sine egne begre­per, kan aldri nå frem til en forståelse av indivi­dualiteten. Slik som en fri individualitet gjør seg fri fra artens særegenheter, må erkjennelsen frigjøre seg fra den måten det artsmessige blir forstått på.

Bare i den grad mennesket har frigjort seg fra det artsmessige, kommer det i betraktning som fri ånd innenfor et fellesskap av mennesker. Intet menneske er bare art, intet er absolutt individu­alitet. Men ethvert menneske frigjør litt efter litt en større eller mindre del av sitt vesen fra det artsmessige animalske liv og fra de menneskelige autoriteters herredømme.

Men med den del av seg hvor mennesket ikke kan erobre en slik frihet, utgjør det en del av naturens og åndens organisme. Men­nesket lever da slik det ser de andre leve eller slik de befaler. Bare den del av mennes­kets handlinger som springer ut av dets intui­sjoner, har sann etisk verdi. Og det som mennesket har med seg av moralske instinkter i form av nedarvede sosiale instinkter, blir til etisk innhold når mennesket tar dem opp i sine intuisjoner. All moralsk aktivitet i men­neskeheten springer ut av individuelle etiske intui­sjo­ner som er blitt innlemmet i menneskelige felles­skap. Man kunne også si: Menneske­hetens moralske liv er sum­men av det som er frembragt gjennom frie indivi­ders mo­ralske fantasi. Dette er monismens resultat.

Rudolf Steiner, Frihetens filosofi, Oslo 1992, kap. XIV: «Individualitet og art», s. 227-31 / Oversatt av Torger Holtsmark og Arne Møller / © Antropos, Oslo