Rudolf Steiner

 

Det individuelle i meg er ikke min organisme med sine drifter og følelser. Det individuelle i meg er den enhet­lige idéverden som lyser opp i denne organismen. Mine drifter, instinkter, lidenskaper begrunner ikke annet i meg enn at jeg tilhører arten menneske. Den kjensgjer­ning at noe ideelt lever seg ut på en særskilt måte i disse drifter, lidenskaper og følelser, begrunner min individualitet. Gjennom mine instinkter og drif­ter er jeg et menneske som det går tolv av på dusinet. Gjennom den særskilte form av ideen som gjør at jeg innenfor dusinet kan betegne meg som jeg, er jeg indi­vid. Ut fra særtrekkene i min dyriske natur kunne bare et vesen som er fremmed for meg, skjelne meg fra andre. Gjennom min tenk­ning, altså når jeg aktivt gri­per det som lever seg ut som noe ideelt i min orga­nisme, skjel­ner jeg meg selv fra andre. Man kan ikke på noen måte si om forbryterens handling at den utgår fra ideen. Ja, det er nettopp det karakteristiske ved for­bryterens handlinger at de går tilbake på ikke-ideelle elementer i mennesket.

En handling fornemmes som fri så langt som grun­nen til hand­lingen utgår fra den ideelle del av mitt individuelle vesen. Alle andre deler av handlingen for­nemmes som ufrie, like­gyldig om de skjer ut fra natur­ens tvang eller om jeg drives av en moralsk norm.

Fritt er mennesket bare forsåvidt som det i hvert enkelt øyeblikk av sitt liv er i den situa­sjon at det kan følge seg selv. Bare hvis en moralsk gjerning kan kalles fri i denne forstand, er den min gjer­ning. Her er det foreløpig bare tale om forutsetningene for at en viljes­hand­ling kan oppleves som fri. Hvordan denne frihets­ideen, som er forstått rent etisk, virkelig­gjøres i det menneskelige vesen, skal vise seg i det følgende.

En handling utført i frihet, utelukker ikke de moral­ske lover. Den innbefatter dem men viser se som høyerestående i forhold til handlinger som kun er dik­tert av disse lovene. Hvorfor skulle en handling som er gjort ut fra kjærlighet, tjene det felles gode i mindre grad enn en handling som utføres bare fordi jeg opp­lever det som en moralsk plikt å tjene det felles gode? Det rene pliktbe­grep utelukker friheten, fordi det ikke vil anerkjenne det individu­elle, men krever at dette skal underkaste seg en almen norm. Handlingens fri­het kan bare tenkes ut fra den etiske individualis­mes standpunkt.

Men hvordan er samliv mellom mennesker mulig, hvis enhver bare streber efter å gjøre sin individualitet gjeldende? Slik lyder en inn­vending fra en misforstått moralisme, som tror at et fellesskap av mennesker bare er mulm hvis alleer forenet ut fra en felles fastlagt moralsk orden. Denne moralismen forstår nettopp ikke at ideenes verden er en. Den begriper ikke at den idéverden som virker i meg, ikke er noen annen enn den som virker i mitt medmen­neske. For oss er riktig­nok denne enheten et resultat av var verdenserfa­ring. Men det må den nettopp være. For hvis den kunne erkjennes på noen annen måte enn gjennom iakt­tagelse, ville den ikke kunne oppleves individuelt. Den ville bare gjøre seg gjeldende som al­mene normer. Individualitet er bare mulig forsåvidt som hvert indivi­duelt vesen bare vet om det annet gjennom individuell iakt­tagelse Forskjellen mellom meg og mitt med­men­neske ligger ikke i at vi lever i to vidt forskjellige åndsverdener, men i det at den andre mottar andre intuisjoner fra vår felles idéverden. Den annen vil leve ut sine intuisjoner, jeg vil leve ut mine. Hvis vi begge vir­kelig øser av ideen og ikke følger andre (fysiske eller ånde­lige) impulser, kan vi bare møtes i den samme bestrebelse, i de samme intensjoner. En gjen­sidig moralsk misforståelse, et sammenstøt er utelukket mel­lom moralsk frie mennesker. Bare den moralsk ufrie som følger naturdriften eller et vedtatt pliktbud, vil støte tilbake et medmenneske som ikke følger det samme instinkt og det samme bud. Å leve i kjærlighet til handlinen og la leve, i forståelse for den fremmede vilje, er de frie menneskers første grunn­setning. De kjenner intet annet skal enn det som deres vilje bringer seg selv i intuitiv sam­klang med. Hvordan de i et sær­skilt tilfelle vil handle, kommer deres idéevne til å si dem.

Hvis ikke den dypeste grunn til fordragelighet lå i det menneske­lige vesen, ville man heller aldri kunne innpode den gjennom ytre lover. Bare fordi de men­neskelige individer er av én ånd, kan de også leve seg ut ved siden av hverandre. Den frie lever i tillit til at han sammen med den andre frie tilhører en åndelig verden og i sine intensjoner vil møtes med ham. Den frie forlanger ingen over­ensstemmelse av sine med­mennesker, men han forventer den, fordi den ligger i menneskets natur. Med dette siktes det her ikke til nødvendigheten av forskjel­lige ytre innretninger, men til men­neskets sinnelag, dets sjelsforfatning når det, i sin selvopp­levelse blant medmennesker som det har aktelse for, mest mulig lever opp til menneskets, verdi het.

Mange vil si: Det begrep om det frie menneske som du der beskri­ver, er hjernespinn. Ingen­steds er det vir­keliggjort. Vi har å gjøre med virkelige mennesker, og for dem kan vi bare gjøre oss håp om et moralsk liv hvis de adlyder et moralbud, hvis de oppfatter sin moralske misjon som en plikt og ikke fritt følger sine tilbøyelighe­ter og sin kjærlighet. – Det tviler jeg ikke på. Bare en blind kunne tvile. Men skulle dette være den siste innsikt, da bort med alt hykleri om moral. Si da rett ut at så lenge den menneskelige natur ikke er fri, må den tvinges til sine handlinger. Om man påtvinger ufriheten gjennom fysiske midler eller mo­rallover, om mennesket er ufritt fordi det følger sin grenseløse kjønnsdrift eller fordi det er innsnørt i den konvensjonelle morals lenker, er fra et visst syns­punkt likegyldig. Men man må bare ikke påstå at et men­neske har rett til å omtale en handling som sin, når det drives til den av en fremmed makt. Men midt ut av tvangsordningen reiser de frie ånder seg, de mennesker som finner seg selv i et villniss av sed­vane, lovtvang, religionsutøvelse og så vi­dere. De er frie forsåvidt som de bare følger seg selv, ufrie forsåvidt som de underkas­ter seg. Hvem av oss kan si at han virkelig er fri i alle sine handlinger? Men i hver av oss bor et dypere vesen hvor det frie menneske kommer til orde.

Vårt liv er sammensatt av frie og ufrie handlinger. Men vi kan ikke tenke menneskets be­grep til ende uten å komme frem til den frie ånd som den reneste utforming av menneskets natur. Bare forså­vidt som vi er frie, er vi i sannhet mennesker.

Mange vil si at dette er et ideal. Utvilsomt, men i vårt vesen arbei­der dette idealet seg som et realt ele­ment frem til overflaten. Det er ikke et ideal som vi har tenkt ut, eller som vi drømmer om. Det har liv og gir seg tydelig til kjenne, selv i sine mest ufullkomne ytrings­former. Hvis mennesket var et rent naturvesen, ville det ikke falle på å søke efter idealer, det vil si ideer som i øyeblikket er uvirksomme, men som vil virkelig­gjøres. I den ytre ver­den blir ideen bestemt gjennom iakttagelsen. Vi har gjort vårt når vi har erkjent ide og iakt­tagelse i deres sammenheng. Med mennesket er det ikke slik. Summen av menneskets tilvæ­relse er ikke bestemt uten mennesket selv. Menneskets sanne be­grep som moralsk men­neske (fri ånd) er ikke på for­hånd objektivt forenet med iakt­tagelsesbildet «men­neske» for så bare å bli fastslått i erkjennel­sen. Ved egen aktivitet må mennesket forene sitt begrep med iakttagelsen menneske. Begrep og iakttagelse dekker hverandre her bare hvis mennes­ket selv bringer dem til dekning. Men det kan mennesket bare gjøre når det har funnet den frie ånds, det vil si sitt eget begrep. I den objektive verden trekker vår organisasjon en gren­selinje mellom iakttagelse og begrep; erkjennelsen over­vinner denne grensen. I den subjek­tive natur er grensen ikke mindre til stede; mennesket overvinner den i løpet av sin utvik­ling når det bringer sitt eget be­grep til utforming gjennom seg selv som fenomen i verden. Menneskets intellektuelle og morals e liv fører oss altså hver for seg til menneskets dob­beltnatur: iaktta­gelse (umiddelbar opplevelse) og tenkning. Det intellektuelle liv overvinner dobbeltnaturen gjennom erkjennelsen. Det moralske liv overvinner dobbelt­naturen gjen­nom den faktiske virkeliggjørelse av den frie ånd. Hvert vesen har sitt medfødte begrep (loven for dets væren og virksomhet), men i de ytre ting er begrepet uadskillelig forbundet med iakttagelsen. Bare i vår åndelige orga­nisme er de to adskilt. Hos men­nesket er iaktta­gelse og begrep først faktisk adskilt og blir så like faktisk forenet gjennom mennes­ket. Noen kunne innvende: Som alle andre iakttagelser har vår iakttagelse av mennesket i hvert øye­blikk av dets liv et motsva­rende begrep. Jeg kan altså både danne meg et begrep om sjab­longmennesket og iaktta det. Hvis jeg føyet begrepet om det frie menneske til denne iakt­tagelsen, ville jeg altså ha to begreper for ett og samme objekt.

Dette er ensidig tenkt. Som iakttagelsesobjekt er jeg underkastet stadig forandring. Som barn var jeg en, som ungdom og voksen en annen. Ja, i hvert øyeblikk er mitt iakttagelses­bilde et annet enn i de foregående. Disse forandringene kan finne sted på en slik måte at ett og det samme (sjablongmennesket) alltid gir seg til kjenne i dem, eller slik at de er uttrykk for den frie ånd. Som iakttagelse­sobjekt er mitt handlingsliv under­kastet disse forandring­ene.

Iakttagelsesobjektet menneske har i seg muligheten til å omdanne seg, slik som plantespiren har i seg muligheten til å bli hele plan­ten. Mens planten omdanner seg ut fra den objektive lovmessighet som ligger i den, vil mennesket forbli i sin ufullendte til­stand hvis det ikke selv griper opp forvandlingsstoffet i seg og omdanner seg ut fra egen kraft. Naturen gjør mennesket bare til et naturvesen. Samfunnet gjør men­nesket til et vesen som handler lov­messig. Bare men­nesket selv kan gjøre seg til et fritt vesen. På et visst stadium av mennes­kets utvikling løsner naturens lenker. Samfun­net fører denne utviklingen videre til et visst punkt, men bare mennesket selv kan legge siste hånd på verket.

Den frie morals standpunkt hevder altså ikke at den frie ånd er menneskets eneste eksis­tensform. I den frie åndelighet ser den bare menneskets siste utviklings­ stadium. Det benek­tes heller ikke at handling ut fra nor­mer har sin berettigelse som utviklingstrinn. Dette kan bare ikke anerkjennes som absolutt moralstandpunkt. Den frie ånd overvinner normene i den forstand at den ikke bare finner sine motiver i de ytre bud, men innret­ter sine hand­linger efter sine impulser (intuisjoner).

Når Kant sier om plikten: «Plikt! Du opphøyde, store navn som ikke eftertraktes og ikke smigrer, men forlanger underkastelse», du som «oppstiller en lov ... og tvinger alle tilbøye­ligheter til å forstumme, ... om de enn i det skjulte motvirker den», da svarer mennes­ket ut fra den frie ånds bevissthet: «Frihet, du venn­lige, menneskelige navn! Du som inneholder alt som moralsk kan ef­tertraktes, du som mer enn noe annet gir min menneskeeksistens verdighet og gjør meg til ingens tjener, og som ikke oppstiller en lov, men avventer hva min moralske kjærlighet selv vil erkjenne som lov, fordi den føler seg ufri overfor enhver på­tvunget lov.»

Dette er motsetningen mellom den frie moral og den som bare er bestemt av loven.

 

Rudolf Steiner, Frihetens filosofi, Oslo 1992, utdrag fra kap. IX: «Frihetens idé», s. 157-64 / Oversatt av Torger Holtsmark og Arne Møller / © Antropos, Oslo