Rudolf Steiner

De følgende ord av Goethe betegner treffsikkert begynnel­sen av en vei som kan lede til erkjennelse av menneskets vesen: «Straks vi blir oppmerksom på tingene rundt oss, betrakter vi dem i forhold til oss selv; og med rette, for hele vår skjebne avhenger av vår lyst eller ulyst ved tingene, om de tiltrekker eller frastøter oss, er til nytte eller skade for oss. Denne helt naturlige form for betraktning og bedøm­melse synes å være like enkel som naturlig; ikke desto mindre utsettes vi for tu­sen feiltagelser som ofte bringer skam over oss og forsurer våre liv. – Et ganske annerledes blodslit venter oss når kunn­skapsdriften driver oss til iaktta­gelse av naturfenomenene i seg selv og av deres innbyrdes forhold; da merker vi fort sav­net av den målestokk som hjalp oss så lenge vi betraktet ting­ene i forhold til oss selv. Nå mangler målestokken som utgjø­res av behag og ubehag, tiltrekning og frastøtelse, nytte og skade. Slike følelser og overveielser må vi her gi fullstendig avkall på; vi må bli li­kesom likegyldige guder som kun søker og undersøker det som er, og ikke det som behager. Således skal en botaniker se vekk ifra plantenes skjønnhet og nytte, og bare under­søke deres struktur og deres relasjon til resten av planteri­ket; likesom solen kaller frem og skinner på alle planter uten forskjell, skal botanikeren betrakte alle med det samme rolige blikk; og hverken målestokken til denne er­kjennelse eller de kjensgjerninger som skal bedømmes kan han hente fra sitt eget indre, men tvert imot fra omkretsen av tingene han iakttar.»

Denne tanken hos Goethe gir menneskets oppmerksomhet trefoldig retning. Først gjelder det de gjenstander som vi uopphørlig får kunnskap om gjennom sansenes porter; det er de tingene vi berører, lukter, smaker, hører og ser. For det an­net er det de inntrykk tingene gjør på oss og som i form av be­hag og ubehag, begjær eller avsky fremstår som sympatiske el­ler usympatiske, nyttige eller skadelige for oss. Og det tredje er de erkjennelser vi skaffer oss «likesom likegyldige guder», nemlig hemmelighetene om tingenes virksomhet og væren.

Disse tre områder skiller seg tydelig fra hverandre i men­neskelivet. Dermed merker vi at vi er forbundet med verden på trefoldig måte. - Den første presenterer verden for oss i form av gitt kjensgjerning. Gjennom den andre måten gjør vi verden til et personlig anliggende, til noe som har betyd­ning for oss. På den tredje måten blir verden et mål vi uopphørlig streber etter å nå.

Hvorfor fremtrer verden for oss på dette trefoldige vis? En enkel betraktning kan fortelle oss det: Jeg går over en blom­stereng. Blomstene viser meg sine farver gjennom mine øyne. Dette er kjensgjerningen jeg tar for gitt. – Jeg gleder meg over farveprakten. Gjennom gleden gjør jeg kjensgjerningen til et personlig anliggende. Gjennom følel­sen forbinder jeg blom­stene med min egen væren. Et år senere går jeg igjen over den samme blomsterengen. Nå vokser det andre blomster der. De gir meg nye gleder. Min glede fra ifjor dukker opp som erin­dring. Gleden er i meg; gjenstanden som vekket den, er borte. Men blomstene som jeg nå ser, er av samme slag som fjor­årets; de er vokst frem etter samme lover som de andre. Hvis jeg har studert blomsterartene og satt meg inn i deres lover, så finner jeg disse lovene i årets blomster på samme måte som jeg fant dem i fjorårets. Og jeg vil kanskje gjøre meg de føl­gende tanker: Fjorårets blomster er borte; min glede over dem finnes nå bare i min erindring og er utelukkende knyttet til min væren. Men det jeg erkjente om fjorårets blomster og som jeg i år erkjenner påny, det vil aldri forgå så lenge det vokser blomster på jorden. Det jeg erkjente er noe som ble åpenbaret for meg og som ikke er avhengig av min væren på samme måte som min glede. Min følelse av glede over blom­stene forblir i meg; blomstenes lover, deres vesen, fortsetter sin eksistens i verden utenfor mitt vesen.

På denne trefoldige måten forbinder mennesket seg uavlate­lig med tingene i verden. Nå kommer det an på at man i første omgang bare oppfatter denne kjensgjerning slik den frembyr seg, uten å legge noe inn i den. Da gir det seg av kjensgjerning­en at mennesket har tre aspekter i sitt vesen. Dette og kun det­te skal foreløpig antydes med de tre ordene legeme, sjel og ånd. Den som forbinder sine forut­fattede meninger med disse tre ord eller straks lar dem danne basis for hypoteser, vil med nødvendighet misforstå de følgende redegjørelser. Med lege­me menes her det som gjør det mulig at tingene i omverdenen kan vise seg for mennesket. Ordet sjel skal antyde det som tje­ner til å for­binde tingene med vår egen væren og som lar oss føle be­hag og ubehag, glede og smerte ved dem. Med ånd ten­kes det på alt som blir selvinnlysende for oss når vi betrakter tingene «likesom guder», som Goethe sier. – I denne fors­tand består mennesket av legeme, sjel og ånd.

Gjennom legemet blir vi istand til å sette oss i forbindelse med tingene i nuet. Gjennom sjelen bevarer vi de inntryk­kene som tingene gjør på oss; og i ånden åpenbares det inn­hold som tingene gjemmer. Bare en betraktning som tar hen­syn til disse tre aspektene, kan gjøre seg håp om å vinne inn­blikk i menneskets vesen. For på disse tre forskjel­lige måter kommer menneskets trefoldige slektskap med den øvrige verden til syne.

Gjennom legemet har vi slektskap med de tingene som utenifra frembyr seg for våre sanser. Legemet består av den ytre verdens stoff; og den ytre verdens krefter virker også i legemet. Likesom vi betrakter den ytre verdens ting med våre sanser, så kan vi også iaktta vår egen legemlige væ­ren. Men det er umulig å betrakte den sjelelige væren på samme måte. Jeg kan merke mine legemlige prosesser med mine legemlige sanser. Min sympati og antipati, min glede og sorg kan hver­ken jeg selv eller andre iaktta med legem­lige sanser. Det sjele­lige område er ikke tilgjengelig for den legemlige anskuelse. Min legemlige væren er åpenbar for alles blikk; det sjelelige bærer jeg skjult i meg som min egen verden. Men gjennom ånden åpenbarer den ytre ver­den seg for meg på en høyere måte. Riktignok avslører yt­terverdenens hemmeligheter seg i mitt indre; men i ånden forlater jeg min egen verden og hører tingenes tale om seg selv, om det som angår dem og ikke meg. Når jeg vender blikket mot stjernehimmelen og henrykkes over dens strenge skjønnhet, så er denne sjelens henrykkelse min egen eiendom; men stjernenes evige lover, som jeg fatter i tankene, i ånden, tilhører ikke meg, men stjernene som føl­ger dem.

Således er mennesket borger av tre verdener. Gjennom mitt legeme tilhører jeg den verden som jeg oppfatter med lege­met; gjennom sjelen bygger jeg opp min egen verden; gjennom ånden åpenbares meg en verden som står over beg­ge de to andre.

Ettersom disse tre verdener er grunnleggende forskjellige, synes det å være innlysende at man bare kan komme til klar­het over dem og menneskets plass i dem, ved å be­trakte dem på tre forskjellige måter.

Rudolf Steiner, Teosofi, Oslo 2005, kap. «Mennesket vesen», s. 28-31 / Oversatt av Kaj Skagen / © Antropos, Oslo