Rudolf Steiner

 

Ser vi tilbake på menneskehetens utviklingshistorie, finner vi større og mindre hendelser som på iøynefallende måte har grepet inn i hele menneskehetens liv. Den største av alle disse hendel­sene er det vi betegner som mysteriet på Golgata, hvor kristen­dommen grep inn i menneskehetens utvikling. I den tiden det skjedde, ble dette Golgata-myste­riet forstått helt annerledes enn det ble i senere tider. I vår tid må det igjen bli forstått og grepet på nytt. Å forstå mysteriet på Golgata riktig, utfra vår tid, er ant­roposofi­ens oppgave.

Vi må hensette oss til eldre tider, hvor menneskene hadde en helt annen bevissthet enn i dag. Om vi går tre, fire tusen år tilbake i tid, hadde menneskene en instinktiv bevissthet om at de hadde levd i den åndelige verden før de steg ned på jorden, inn i et fysisk legeme. Hvert menneske visste den gang at det i dets indre er et åndelig vesen som, av guddommelige makter, er blitt sendt ned i jordtilværel­sen.

Menneskene hadde den gang også en annen bevissthet om døden; for idet de i erindringen kunne skue tilbake på sin åndelig-sjelelige tilværelse før jordelivet, visste de at det som hadde levd i dem før jordelivet, også lever videre ut over døden.

Det fantes dengang læresteder som samtidig var religi­øse skoler; mysterier kaller man dem. I disse lærestedene og religiøse skolene fikk menneskene lære det de kunne vite om livet før de steg ned til jorden. Derved lærte men­nes­kene hvordan de før jordelivet levde blant stjerner og ånde­lige vesener – slik de på jorden lever blant planter og trær, fjell og elver.

Mennesket sa til seg selv: Jeg er steget ned fra stjerne­verdenen til den jordiske tilværelse. – Og det visste at stjernen ikke bare er fysisk, men at hver stjerne er bebodd av åndelige makter som det stod i forbindelse med før det steg ned til jorden. Mennesket visste at når det måtte legge av seg det fysiske legemet i døden, ville det igjen vende tilbake til stjerneverdenen, altså tilbake til den ånde­lige verden. Og som den viktigste blant stjernene anså man solen, solen med sine vesener, hvor det høyeste vesenet var det man kalte det Høye Solvesen.

Fra mysteriene kom den lære til menneskene, at det Høye Solve­sen gir menneskene – før de kommer til jorden – kraften til igjen etter døden på rett måte å gå inn i de åndelige verdener og stjer­neverdnene. Og lærerne ved mys­teriestedene fortalte sine elever – og elevene sa det videre til de øvrige menneskene: Dette åndelige lys dere bærer med dere ut over døden, det er solens åndelige kraft som dere bragte med dere da dere ved fødselen steg ned i jordtilvæ­relsen.

Det fantes mange bønner og mange opphøyde sannhe­ter som kom fra mysterielærerne, som alle handlet om å love, prise og beskrive det Høye Solvesen. Disse mysterie­lærerne sa til sine elever – og elevene fortalte det videre til hele menneskeheten – at mennesket, når det er gått gjen­nom dødens port, først må trenge inn i de nedre stjerners og stjerneveseners sfære og så må trenge videre opp over solen. Det kan imidlertid ikke trenge opp over solen uten å være gitt Solvesenets kraft. Derfor var det at de ble særde­les varme om hjertet, menneskene som forstod dette, når de kunne be til Solens ånd, den ånd som gir dem udødelig­het.

Diktning og religiøse andaktsøvelser som rettet seg mot solen, hadde en verdi som ganske særlig gjennomtrengte følelsen og hele fornemmelsen hos menneskene. Når men­nesket kunne utøve soltjenesten, følte det seg forbundet med verdensaltets gud. Og hos de folkegrupper hvor det var vanlig med en slik soltjeneste, foregikk det kulthand­linger, seremonier, som var spesielt innrettet for denne sol-andaktstjenesten. Denne soltjenesten bestod som regel i at Guds bilde ble lagt i graven, for så etter noen dager igjen å bli tatt ut av graven – dette som tegn på at det i verdensal­tet finnes en gud, solguden, som stadig på ny vekker men­neskene hvis de skulle hjemfalle til døden. Og ved forret­telsen av denne kultusen sa offerpresten så til sine elever, og de sa det videre til den øvrige menneskeheten: Dette er tegnet på at dere, før dere steg ned på jorden, var i et ånde­lig rike hvor solguden er.

Til dem som bekjente seg til denne soltjenesten sa man: Se opp, solen lyser, men det er bare Solvesenets ytre åpen­baring. Bak dette lysende er den evige solgud, som sikrer dere udødelighet.

Slik visste menneskene som lærte disse ting, at de var steget fra åndelige verdener ned i den jordiske verden, og at de hadde glemt den verden som solguden er i.

Gjennom fødselen forlot dere solgudens rike. Når dere går gjen­nom døden, skal dere finne det igjen ved hjelp av den kraft som han har lagt i hjertene deres; slik talte offer­prestene til sin menig­het.

De innviede prestene i disse mysteriene visste at det Høye Solve­sen som de talte til menigheten om, er den samme som man se­nere vil komme til å tale om som Kris­tus. Men før mysteriet på Golgata var det slik at disse of­ferprestene måtte si til menigheten: Om dere vil vite noe om Kristus, så kan dere ikke lete på jorden – da må dere vende dere til solens hemmeligheter. Bare utenfor jorden finner dere Kristi hemmeligheter.

Det var ikke særlig vanskelig for menneskene å be­kjenne seg til en slik lære, fordi de hadde en instinktiv erindring om det Kristi rike som de var steget ned til jor­den fra. Men menneskeheten er un­derlagt en utvikling, og litt etter litt gikk den instinktive erind­ringen om det før­jordiske åndelige livet tapt for menneskeheten. Åtte hundre år før mysteriet på Golgata var det bare de færreste mennesker som hadde en erindring tilbake til det førjor­diske ånde­lige livet.

Forestill dere nå at mennesket går gjennom døden, det går ut i stjerneviddene. Litt etter litt kommer det til steder hvor det ser stjernene fra den andre siden. Også solen ser det altså fra den andre siden. Fra jorden ser vi solen slik vi er vant til. Etter døden går vi ut i verdensrommet og ser solen fra den andre siden. Når man imidlertid ser solen fra den andre siden, ser man den ikke som fysisk skive, men som et rike av åndelige vesener. Og før mysteriet på Gol­gata så man, etter døden og før fødselen, fra den andre siden Kristus i solen. Mysterielærerne kunne minne ele­vene på dette syn av Kristus, for denne forestilling kunne vekkes til live: Før jeg var på jorden, så jeg solen fra den andre siden. – Dette var i de gamle tider, før mysteriet på Golgata.

Nå kom imidlertid tiden hvor denne erindringen ikke lenger kunne vekkes til live i menneskene. Omtrent 800 år før mysteriet på Gol­gata kunne menneskene i stadig mindre grad vekke til live erind­ringen: Før vi kom ned til jorden, så vi Kristus fra den andre siden av solen. Og nå kunne ikke lenger noen mysterielærer komme til mennes­kene og si: Se opp på solen, det er Kristi åpenbaring. – Menneskene ville ikke lenger ha forstått det. For mennes­kene på jorden var det derfor som om de var forlatt av Kristus-kraften, som om de ikke lenger i seg kunne belive noe av erindringen om de åndelige verdener.

Nå først kom det som man kaller frykten for døden over mennes­kene. For tidligere så de det fysiske legemet dø – de visste imid­lertid at de som sjeler er av Kristi rike og ikke dør. Og menneskene fikk en dyp bekymring for skjebnen til dette udødelige, evige vesen i seg. Det var som om forbindelsen mellom dem og Kristus var skåret over. Og grunnen var at menneskene ikke lenger kunne skue opp i de åndelige verdener, og at Kristus ikke var å finne noe sted på jorden. Nå kom Kristus av uendelig nåde og uendelig barmhjertighet, i denne tiden hvor menneskene ikke mer kunne finne ham i det overjordiske hinsides so­len, ned til jorden slik at menneskene kunne finne ham der.

Hermed skjedde det noe i verdensutviklingen som ikke har sin like i alt det mennesker ellers kan lære å kjenne. For alle de vesener i den åndelige verden som står over mennesket – angeloi, ar­changeloi, archai osv. opp til de høyeste guddommelige vesener – gjennomgikk kun for­vandlinger, metamorfoser i den åndelige ver­den. De ble ikke født og døde ikke. Man sa den gang i mysteriene: Bare menneskene kjenner fødsel og død. Gudene kjenner bare metamorfoser, kjenner ikke fødsel og død.

Da menneskene altså ikke lenger kunne nå Kristus, kom Kristus til menneskene på jorden. For å gjøre det, var det nødvendig at han som gud gjennomgikk det som guder aldri tidligere har gjennom­gått: fødsel og død. Kristus ble sjel i et menneske, Jesus fra Na­saret, gjennomgikk fødsel og død – det vil si, for første gang gikk en gud veien gjen­nom menneskedøden. Dette er det vesentlige ved mysteriet på Golgata, at det ikke bare er et menneskeanlig­gende, men også et gudeanliggende. Gudene besluttet: En av oss, det Høye Solvesen selv, skal forene sin skjebne med men­neske­heten så dypt at det går gjennom fødsel og død. – Siden den tid kan menneskeheten alltid skue hen til det som skjedde på Golgata, og på jorden finne det som de – fordi deres bevissthet ikke lenger nådde opp i himmelen – ellers hadde mistet: Kristus.

De første som tok del i disse hemmelighetene om Gol­gata hadde ennå en siste arv av en instinktiv bevissthet om det som der hadde skjedd. Det var Kristi disipler og apost­ler. Og de visste: Det samme vesen som man tidligere bare kunne finne når man åndelig så hen til solen, det finner man nå når man på rette måte forstår Jesu Kristi fødsel, liv og lidelse.

Det fantes ennå på Golgata-myste­riets tid noen få men­nesker som visste: Den som var Kristus i Jesus fra Nasa­ret, er det Høye Solve­sen som har steget ned til jorden. – Frem til det 4. århundret etter mysteriet på Golgata visste men­nesker ennå at den Kristus som er Solvesenet og den Kris­tus som levde i Jesus fra Nasaret, er det samme vesen. Sær­lig dypt kan man fornemme dette, når man – gjennom åndsvitenskap – hører hvordan menneskene i de første kristne århundrene inderlig ba: Vi takker Kristusvesenet, som vi ellers ville være adskilt fra på jor­den, for at det fra de åndelige verdener er steget ned til oss på jorden!

Da det 4. århundre etter mysteriet på Golgata var ebbet ut, kunne man ikke lenger forstå at det Høye Solvesen og Kristus var den guddom som sikrer oss udødelighet som menneske. Man hadde da, fra det 4. århundre og frem til vår tid,  bare det ytre evange­lieordet som historisk forteller at det har foregått et mysterium på Golgata. Men evange­lieordet virket likevel så sterkt gjennom år­hundrene at menneskene gjennom dette kunne lede sitt hjerte hen til Golgata-mysteriet.

I dag står vi imidlertid foran en tid hvor menneskene, etter at de har lært så mye om naturens hemmeligheter, ville være helt fremmedgjorte overfor evangelieordene om det ikke ble banet en ny vei frem til Kristus. Denne veien ønsker antroposofien å bane ved at den igjen fører men­neskene til erkjennelsen av den ånde­lige verden. For Kris­tus-hendelsen kan bare forstås som noe ånde­lig, som ånde­lig kjensgjerning. Den som ikke kan forstå Kristus-hendel­sen som åndelig kjensgjerning, kan overhodet ikke forstå den.

Gjennom den antroposofiske erkjennelse kan vi igjen sette oss inn i den tiden da Kristus Jesus vandret omkring i Palestina og gjen­nomgikk sin skjebne på jorden. Vi kan se inn i disiplenes og apostlenes sinnelag, som i samsvar med sin instinktive erkjennelse visste: Det vesen som tidligere bare hadde sitt bosted i solen, har steget ned til jorden og har vandret blant oss. Det vesen som har vandret blant oss som Jesus Kristus og derved har satt sin fot på jorden, var tidligere kun å finne på solen. – Disiplene sa altså til seg selv: Fra øyet til Jesus fra Nasaret lyser sollyset mot oss, fra ordene til Jesus fra Nasaret taler kraften fra den varmende solen til oss. Når Jesus fra Nasaret vandrer blant oss, så er det som når solen selv sender sitt lys og sin kraft inn i ver­den.

De som kunne forstå det, sa til seg selv: Slik vandrer Solvesenet i et menneske blant oss – det vesen som tidli­gere bare kunne nås når blikket ble rettet fra jorden og opp til den åndelige verden selv. – Og fordi disiplene og apost­lene kunne si dette til seg selv, stod de også i det riktige forhold til og hadde den riktige forståel­sen av Kristi død. Derfor kunne de forbli disipler av Kristus Jesus også da Kristus Jesus var gått gjennom døden på jorden.

Gjennom åndsvitenskapelige erkjennelser vet vi at Kris­tus, da han hadde forlatt legemet til Jesus fra Nasaret, ånde­lig vandret om­kring blant disiplene og fortsatte å un­dervise dem. Kraften som disiplene og apostlene hadde mottatt for å kunne la seg undervise av ham også da Kris­tus bare viste seg for dem i åndslegemet, denne kraften mistet de etter en tid. Det finnes et tidspunkt i livet til Kristi Jesu disipler hvor de sier til seg selv: Vi har sett ham, nå ser vi ham ikke mer. Han steg fra himmelen ned til oss på jorden. Hvor er han gått hen?

Dette tidspunktet hvor disiplene igjen trodde at de hadde mistet nærværet av Kristus, er fastholdt i den kristne himmelfartsfesten. Der er den opplevde kjensgjerning fast­holdt at den Høye Solånd som hadde vandret på jorden i mennesket Jesus fra Nasaret, var forsvunnet for disiplene. Og etter at Kristi disipler hadde gjennom­gått denne erfa­ringen, kom det en sorg over dem som ikke lar seg sam­menligne med noen annen sorg som kan finnes på jorden. Når man i de gamle mysteriene feiret sin solkultus og la Guds bilde i jorden – for først etter noen dager igjen å løfte det opp –, ble sje­lene fylt av en stor sorg over Guds død. Men i størrelse lar denne sorgen seg overhodet ikke sam­menligne med den sorg som nå fylte hjertene til Kristi di­sipler.

All virkelig, stor erkjennelse er født av smerte og av sorg. Forsøker man med de erkjennelsesmidler som blir beskrevet i antroposofisk åndsvitenskap å gå veien inn i de høyere verdener, kan man også bare nå sitt mål når man går gjennom smerten. Uten at man har lidd, og lidd mye, og derved er blitt fri for det nedtrykkende i smerten, kan man ikke erkjenne den åndelige verden.

I den tid som er antydet for oss i de ti dager etter him­melfarten, led Kristi disipler uhyre tungt fordi synet av Kristus var forsvunnet for dem. Og av denne smerten, av denne uendelige sorg utsprang det som vi kaller pin­se­hemmeligheten. Etter at disiplene hadde mistet synet av Kristus for sitt ytre instinktive klarsyn, fant de ham igjen i sitt indre i fornemmelsen og opplevelsen gjennom sorgen, gjennom smerten.

La oss igjen se tilbake på tidligere tider. Før mysteriet på Golgata hadde menneskene en erindring om den førjor­diske tilværelsen. De visste at de i denne førjordiske tilvæ­relsen hadde fått kraften fra Kristus til å oppnå udøde­lighe­ten. Nå visste man at man ved hjelp av sin egen men­neske­lige kraft ikke kan skue tilbake i den åndelige verden, i den førjordiske tilværelsen. Og disiplene vendte seg nå mot alt det som var å finne i deres hukommelse om Gol­gata-mys­teriet. Og ut av denne erindringen, ut av denne smerten, åpenbarte det seg igjen for dem i sjelen, det som mennesket hadde mistet fordi det ikke lenger hadde sitt instinktive klarsyn.

Menneskene i gamle tider sa altså: Vi var, før vi ble født på jorden, hos Kristus. Fra ham har vi udødelighetens kraft. – Og Kristi disip­ler sa nå, ti dager etter at de hadde mistet det ytre syn av Kristus: Vi har sett mysteriet på Golgata. Det gir oss kraft til igjen å føle vårt udødelige vesen. – Dette blir symbolsk uttrykt gjennom de flam­mende tungene. Derfor kan vi også åndsvitenskapelig i pinse­mysteriet se at mysteriet på Golgata har overtatt plas­sen til den gamle mysterie-solmytos.

At man i Kristus har å gjøre med Solvesenet, ble særlig klart for Paulus da han hadde sin åpenbaring ved Damas­kus. Paulus var en elev av de gamle innviede i mysteriene. Han var blitt klar over at Kristus finner man bare når man i klarsyn når inn i den åndelige verden. Nå sa han: Det finnes disipler som mener at Solvesenet er blitt levende i et menneske, er gått gjennom døden. Det kan ikke være rik­tig, for Solvesenet kan bare sees utenfor jorden. Så lenge Paulus utfra sin mysterieviten trodde dette, bekjempet han kris­tendommen.

Gjennom hans åpenbaring ved Damaskus ble det klart for Paulus: Selv om man ikke er rykket ut i de åndelige verdener, kan man skue Kristus. Han er altså virkelig ste­get ned til jorden. Fra dette øyeblikket av visste han: Kristi disipler har rett, for det Høye Sol­vesen er nå steget ned fra himmelen til jorden.

Hadde Kristus ikke kommet til syne på jorden, var han bare forblitt solens gud, så ville menneskeheten ha kom­met i forfall på jorden. Menneskene ville stadig mer bare ha trodd: De materielle tingene består, solen er en materiell ting, stjernene er materielle ting. – For menneskene hadde fullstendig glemt at de selv er steget ned fra den førjordiske tilværelsen, fra stjerne-åndsverdenen.

Men en slik sum av tanker om at alt er materielt, kan man bare ha i et visst tidsrom. Om alle mennesker for ek­sempel gjennom ett århundre bare trodde at alt er materi­elt, ville de miste åndens indre kraft i seg og bli som lam­met, som syke. Slik ville det faktisk ha gått med mennes­keheten om ikke Kristus i uendelig barmhjer­tighet var steget ned fra den åndelige verden til jorden.

Dere vil si: Ja, men mange mennesker vil jo ennå ikke høre noe om Kristus, bekjenner seg ikke til Kristus. Hvor­dan er det med dem? Hvorfor er de ikke blitt lammet og svake og sykelige? – Men ser dere, Kristus kom til jorden – da mysteriet på Golgata skjedde – ikke bare for å gi men­neskene en lære, men for å gjennomgå sin tilsynekomst på jorden som en kjensgjerning. Han døde for alle mennesker. Alle menneskers fysiske konstitusjon, også hos dem som ikke tror på Kristus, er forbedret og reddet gjennom hen­del­sen på Golgata. Man kunne til nå være en japaner, en hindu, og ikke ville vite noe om Kristus. Allikevel er Kris­tus død for alle men­nesker.

I fremtiden vil ikke dette på samme måte være mulig, for i fremti­den vil det som er erkjennelse bli mye mer av­gjørende for men­neskeheten enn det som til nå har vært tilfellet. I menneskehetens utvikling vil den nødvendighet mer og mer nærme seg, at alle mennesker kommer til en viss erkjennelse av det åndelige vesen og det åndelige liv.

En slik erkjennelse, som fører alle mennesker inn i den åndelige verden, er det den antroposofiske åndsforskning tilstreber. Og med denne erkjennelsen kan man også igjen erkjenne Kristus, men erkjenne ham slik at man, når man har riktig antroposofi, frem­stiller Kristus slik at fremstil­lingen kan bli forståelig for alle men­nesker. Med det som til nå er blitt forkynt som kristendom, kunne man reise til Afrika, til Asia: enkelte mennesker bekjente seg kan­skje til Kristus, mens den store masse av folkegruppene tilbake­viste det, for de kunne ikke forstå hva misjonærene sa.

Hva slags religioner hadde folkegruppene? Hvert folk hadde en religion som var oppstått innenfor folkegruppen, og bare ble for­stått av det enkelte folk fordi man tilba et eller annet hellig sted eller en eller annen hellig person innenfor dette folket. Så lenge de gamle egypterne dyrket sin gud i Theben, så lenge måtte man reise til Theben for der å kunne tilbe denne gudens helligdom. Så lenge man tilba Zevs i Olympia, måtte man til Olympia for å tilbe Zevs. På samme måte må muhammedaneren reise til Mekka.

Noe av dette er ennå bevart selv i kristendommen. For­står man kristendommen rett, så vet man: Solen skin­ner over alle mennes­ker. Den skinner over Theben, den skin­ner over Olympia, den skinner over Mekka. Solen kan man overalt fysisk se på samme måten og derfor også ånde­lig tilbe det Høye Solvesen, Kristus. Og slik vil antroposo­fien vise menneskene at det vesen som det før mysteriet på Golgata bare var mulig å nå med instinktive overjor­diske ferdigheter, er det siden mysteriet på Golgata mulig for menneskene å nå gjennom den erkjennelseskraft som vi på jorden selv kan utvikle. Man vil igjen forstå ordet: Him­melrikene er kom­met ned på jorden –, og vil ikke snakke på en ubestemt mystisk måte om tusenårsriket, men man vil forstå: Det som tidligere var å finne på solen, kan siden den gang finnes på jorden. – Og man vil si: Siden mysteriet på Golgata har Kristus, fordi han er steget ned til jorden, også tatt bolig her på jorden.

Det som disiplene følte som pinsehemmeligheten, vil man stadig på ny kunne føle: Kristus er selv steget ned på jorden. I vårt hjerte stiger hans kraft opp som den kraft som sikrer menneskene udødeligheten. – Men da må man også kunne oppta Kristi ord helt på alvor og i dyp sannhet, for eksempel et slikt ord som: «Jeg er hos dere alle dager inntil jordtidenes ende.» Hvis man kan ta et slikt ord i dets åndelige dybde helt alvorlig, så vil man også kjempe seg frem til erkjennelsen: Kristus var der ikke bare i be­gynnel­sen av vår tids­regning. Han er der alltid, han taler til oss når vi bare vil høre ham. – Men for å kunne dette må vi gjennom åndsvitenskap igjen lære å se noe åndelig i hvert stofflig vesen, noe åndelig bak steinen, noe åndelig bak planten, noe åndelig bak dyrene, noe åndelig bak mennes­ket, noe åndelig bak skyene, noe åndelig bak stjernene, noe åndelig bak solen. Når vi bak materien igjen finner ånden i sin virkelighet, da åpner vi også vår mennes­kesjel for Kristi stemme, som vil tale til oss, om vi bare vil høre ham.

Og antroposofien kan tale om at det er ånd å finne bakom all na­tur. Derfor kan den også tale om at det er ånd i hele menneske­hetens jordiske historie, derfor kan den tale om at jorden først igjen har fått sin mening gjennom mysteriet på Golgata.

Jordens mening var før mysteriet på Golgata på solen. Siden mysteriet på Golgata er jordens mening forenet med jorden selv. Det vil, som en evigvarende pinsehemmelig­het, antroposofien bringe menneskeheten. Og når men­neskene, med antroposofien, er beredt til igjen å oppsøke den åndelige verden, så vil de – på en slik måte som er nødvendig for menneskene av i dag  – igjen også virkelig finne Kristus som et vesen som alltid er tilstede.

Om menneskene i denne tid ikke vender seg mot den åndelige erkjennelse, går Kristus tapt. Til nå var kristen­dommen ikke hen­vist til erkjennelse. Kristus døde for alle mennesker. Han fornektet ikke menneskene. Om men­neskene i erkjennelsen i dag avviser ham, så fornekter menneskene Kristus.

Siden vi denne gangen kunne være sammen nettopp i tiden om­kring pinsefesten, ville jeg på denne måten tale til dere om Kris­tus-mysteriet i tilknytning til pinsehemmelig­heten.

Man taler ofte om antroposofien som om den er en fi­ende av kris­tendommen. Om dere virkelig tar opp i dere antroposofiens ånd, så vil dere finne at antroposofien net­topp igjen vil åpne mennes­keøret og menneskehjertet og hele menneskesjelen for Kristi hemmelighet.

Mine kjære venner, antroposofiens skjebne vil gjerne samtidig være kristendommens skjebne. Om det skal skje, er det imidlertid nødvendig at menneskene i dag ikke kun ser hen på det døde or­det som taler til dem om Kristus, men at menneskene vender seg mot en erkjennelse som selv fører dem til det lys hvor den levende Kristus er å finne – ikke den historiske, som levde på jorden år­hundrer tilbake, men han som nå og i hvert øyeblikk av jordens fremtid lever blant menneskene fordi han fra å være deres gud er blitt deres guddommelige bror.

Slik vil vi blant tankene om pinsen ta opp i oss dette, at vi gjen­nom antroposofien vil søke veien til den levende Kristus – og føle at den første pinsehemmelighet kan for­nyes i hver antroposof ved at erkjennelsen av Kristus selv kan gå opp for oss i hjertet, og at vi føler oss varmet og opplyst av den kristne verdenserkjennelsens flammende tunge.

La vår vei til det åndelige gjennom antroposofi samtidig være veien til Kristus gjennom ånden! Og om et lite antall mennesker i fullt alvor bekjenner seg til dette, da vil denne pinsehemmelighe­ten også mer og mer slå rot hos mange mennesker i samtiden, og især i fremtiden. Og da vil det komme, som menneskeheten så sterkt trenger til sin sunn­het, trenger for å bli helbredet. Da vil den helbredende ånd – den ånd som helbreder menneskesjelenes syk­dom, og som Kristus har sendt – tale til den nye menneske-forståel­sen. Da vil det komme, som menneskeheten trenger: Ver­denspinse!

 

Rudolf Steiner, Menneskevesen, menneskeskjebne og verdensutvikling, Oslo 2006, foredrag 17. mai 1923: «Verdenspinse, antroposofien budskap» / Oversatt av Martina Cabo og Aksel Hugo / © Antropos, Oslo