Rudolf Steiner

 

Iakttagelse og tenkning er de to utgangspunktene for menneskets samlede åndelige be­strebelse forsåvidt som mennesket er seg en slik bestrebelse bevisst. De er vår ånds to grunnsøyler, som såvel de vanlige forstands­funksjoner som den mest innfløkte vitenska­pelige forskning hviler på. Filosofene har gått ut fra forskjel­lige motsetninger: idé og vir­kelighet, subjekt og ob­jekt, fenomenet og tingen i seg selv, jeg og ikke-jeg, ide og vilje, begrep og materie, kraft og stoff, det bevisste og det ubevisste. Men det er lett å vise at mot­setningen mellom iakttagelse og tenkning må gå foran dem alle, som den viktigste for mennesket.

Hvilket prinsipp vi enn vil stille opp: først må vi påvise det som noe vi et eller annet sted har iakttatt, eller uttale det i form av en klar tanke som enhver annen kan tenke efter. Enhver filosof som begynner å tale om sine første prinsipper, må betjene seg av en be­grepsmessig form og dermed av tenkningen. Han innrømmer dermed indirekte at hans virksomhet for­utsetter tenkningen. Om tenkningen eller noe annet er et hovedelement i verdensutvik­lingen, skal ikke avgjø­res her. Men at filosofen ikke kan oppnå viten om dette uten å tenke over det, er på forhånd klart. Tenk­ningen spiller kanskje en birolle når verdens fenome­ner kommer i stand, men når det kommer i stand en mening om dem, spiller tenkningen med sikkerhet en hovedrolle.

Hva iakttagelsen angår, så ligger det i vår organisa­sjon at vi behø­ver den. Gjenstanden hest og vår tenk­ning om hesten er to ting som for oss opptrer adskilt. Og gjenstanden er bare tilgjengelig for oss gjennom iakttagelse. Like lite som vi kan gjøre oss et begrep om en hest bare ved å stirre på den, kan vi frembringe en gjen­stand bare ved å tenke den.

I tid går iakttagelsen endog forut for tenkningen. For også tenk­ningen må vi først lære å kjenne ved at vi iakttar den. Vi beskrev i det vesentlige en iakttagelse da vi innledet dette kapitlet med å vise hvordan tenk­ningen tennes av en hendelse og går utover det som er gitt uten dens medvirkning. Alt som slutter seg til kretsen av våre opplevelser, blir vi først oppmerksom på gjennom iaktta­gelse. Innholdet av fornemmelser, iakttagel­ser og anskuelser, følelsene, viljesaktene, drøm­mens og fantasiens bilder, våre fore­stil­linger, begreper og ideer, samtlige illusjoner og hallusinasjoner blir gitt oss gjennom iakttagelse.

Som iakttagelsesobjekt skiller imidlertid tenkningen seg vesentlig ut fra alle andre ting. Iakttagelsen av et tre eller et bord inntrer for meg straks disse gjenstan­dene dukker opp i min opplevelseshori­sont. Men jeg iakttar ikke samtidig at jeg tenker over disse gjen­stan­dene. Bordet iakttar jeg, min tenkning om bordet utfører jeg, men iakttar den ikke i samme øyeblikk.

Hvis jeg samtidig med at jeg iakttar bordet, også vil iaktta at jeg tenker over bordet, må jeg først forflytte meg til et standpunkt utenfor min egen virksomhet. Mens iakttagelsen av gjenstander og hendelser, samt tenkningen over dem, er dagligdagse tilstander som fyller mitt liv fra øyeblikk til øyeblikk, danner iakt­tagelsen av tenkningen en slags unnta­gelsestilstand. Denne kjensgjerning må vi ta hensyn til ved bestem­melsen av tenkning­ens forhold til alle andre iakttagel­sesinnhold. Vi må være klar over at når vi iakttar tenk­ningen, anvender vi en fremgangsmåte som danner den nor­male tilstand ved betrakt­ningen av hele det øvrige verdensinnhold, men som i denne normale til­stand ikke inntrer for tenkningen selv.

Noen kunne kanskje innvende at det jeg her har sagt om tenk­ningen, også gjelder for følelsen og de øvrige åndelige virksomhe­ter. Når vi har en lystfølelse, så er også denne fremkalt av en gjenstand, og jeg iakt­tar nok gjenstanden, men ikke lystfølelsen. Men denne innvendingen beror på en feiltagelse. Lysten står på ingen måte i samme forhold til sin gjenstand som det begrep som tenkningen har dannet. Jeg vet bestemt at begre­pet om en sak dannes gjennom min egen virk­somhet, mens gjenstanden bevirker en lystfølelse i meg på lignende måte som for eksempel en fal­lende sten bevirker en forand­ring i den gjenstanden den faller på. For vår iakttagelse er lysten gitt på nøyaktig samme måte som den gjenstanden som fremkaller lysten. Noe lignende gjelder ikke for begre­pet. Jeg kan spørre: hvorfor frembringer en bestemt hen­delse en lystfølelse i meg? Men jeg kan overhodet ikke spørre: hvorfor frembringer en hendelse en bestemt sum av be­greper i meg? Spørsmålet ville rett og slett være meningsløst. At jeg ten­ker over en hen­delse, er ikke på noen måte en virkning på meg. Jeg erfarer ikke noe om meg selv ved at jeg kjenner begrepene for de forandringene som oppstår i en vindusrute når en sten blir kastet mot den. Men jeg erfarer utvilsomt noe om min egen per­sonlighet når jeg kjenner den følelsen som en bestemt hendelse vekker i meg. Hvis jeg overfor en iakttatt gjen­stand sier: dette er en rose, uttaler jeg ikke noe som helst om meg selv; men hvis jeg om den samme tingen sier: den gir meg en lystfølelse, har jeg ikke bare karakterisert rosen, men også meg selv i mitt forhold til ro­sen.

Det kan altså ikke være tale om å stille tenkningen og følelsen likt som objekter for iakt­tagelsen. Det samme kunne også lett utledes for menneskeåndens øvrige virksomheter. I forhold til tenkningen står de på linje med andre iakttatte gjenstander og hendelser. Det hører nettopp til tenkningens egenartede natur at den er en virk­somhet som bare retter seg mot den iakttatte gjenstand og ikke mot den tenkende personlighet. Dette viser seg allerede ved at vi uttrykker våre tanker om en sak på en annen måte enn våre følel­ser og viljes­akter. Når jeg ser en gjenstand og erkjenner den som et bord, sier jeg vanligvis ikke: jeg tenker over et bord, men: dette er et bord. Men vel kan jeg si: jeg gleder meg over bordet. I det første tilfellet kommer det ikke an på å uttale at jeg stiller meg i etfor­hold til bordet, men i det andre tilfellet dreier det seg net­topp om dette forholdet. Med utsagnet: jeg tenker over et bord,trer jeg allerede inn i den karakteriserte unntagelsestil­stan­den, hvor jeg iakttar noe som alltid er en del av vår åndelige virk­somhet, men ikke som iakttatt objekt.

Det er tenkningens egenartede natur at vi glemmer den mens vi utøver den. Det som da opptar oss er ikke tenkningen, men den iakttatte gjenstanden som vi ten­ker over.

Det første vi iakttar med hensyn til tenkningen, er altså at den er det element som i vårt vanlige åndsliv ikke blir iakttatt.

Grunnen til at vi i det daglige åndsliv ikke iakttar tenkningen, er ingen annen enn at den beror på vår egen virksomhet. Det som jeg ikke selv frembringer, trer som noe gjen­standsmessig inn i mitt iakttagelses­felt. Jeg ser meg stillet overfor noe som er kom­met i stand uavhengig av meg; det kommer meg i møte; jeg må godta det som forutsetningen for min tenkepro­sess. Mens jeg ten­ker over en gjenstand, er jeg beskjef­tiget med denne, mitt blikk er vendt mot den. Det er nettopp denne beskjeftigelsen som er ten­kende be­traktning. Min oppmerksomhet er ikke rettet mot min virksomhet, men mot objektet for denne virksom­heten. Med andre ord: mens jeg tenker, ser jeg ikke på min tenkning som jeg selv frembringer, men på tenk­ningens objekt som jeg ikke frembringer

Selv når jeg lar unntagelsestilstanden inntre og ten­ker over tenk­ningen selv, er jeg i samme situasjon. Jeg kan aldri iaktta min øyeblikkelige tenkning; bare de erfaringene jeg har gjort med min tenkeprosess, kan jeg efterpå gjøre til objekt for tenkningen. Hvis jeg ville iaktta min øyeblikkelige tenkning, måtte jeg spalte meg i to personligheter: en som tenker og en annen som betrakter seg selv under tenkningen. Det kan jeg ikke. Jeg kan bare utføre det i to adskilte akter. Den tenkning som skal iakttas, er aldri den som da er virksom, men en annen. Om jeg for dette formål iakt­tar min egen tidligere tenkning, eller om jeg følger en annen persons tan­keprosess, eller om jeg forutsetter en fingert tanke­prosess, slik som i eksemplet med biljard­kulene, kommer det ikke an på her.

To ting lar seg ikke forene: aktivt å frembringe noe og å stille seg betraktende overfor det. Det vet allerede Første Mosebok. Den lar Gud frembringe verden på de første seks verdensdager, og først når verden er blitt til, er det mulig å betrakte den: «Og Gud så alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt.» Slik er det også med vår tenkning. Den må først være der hvis vi vil iaktta den.

Grunnen til at det er umulig for oss å iaktta tenk­ningen i dens øyeblikkelige forløp, er den samme som den som lar oss erkjenne tenkningen mer umiddelbart og intimt enn noen annen prosess i verden. Nettopp fordi vi selv frembringer tenkningen, kjenner vi det ka­rakteristiske ved dens forløp, den måten prosessen utspiller seg på. Det som i de øvrige iakttagelsesområ­der bare kan finnes på en indirekte måte: den saklige sammenheng og forholdet mel­lom de enkelte gjenstan­der, det vet vi for tenkningens vedkom­mende på en umiddelbar måte. Hvorfor tordenbraket blir iakttatt efter lynet, vet jeg ikke uten videre; hvorfor min tenk­ning forbin­der begrepet torden med lynets begrep, vet jeg umiddelbart ut fra de to begrepenes innhold. Herkommer det naturligvis ikke an på om jeg har de rik­tige begrepene om lyn og torden. Sammen­hengen mel­lom de begrepene jeg har, er klar for meg, og da gjen­nom dem selv.

Denne gjennomsiktige klarhet med hensyn til tenke­prosessen er uavhengig av vår kunn­skap om tenkning­ens fysiologiske grunnlag. Jeg taler her om tenkningen forsåvidt som den foreligger for iakt­tagelsen av vår åndelige virksomhet. Under utførelsen av en tanke­ope­rasjon kommer det overhodet ikke an på hvordan en materiell prosess i min hjerne fremkaller eller virker inn på en annen hjerneprosess. Jeg iakttar ikke hvilken hjernepro­sess som får meg til å forbinde begrepene lyn og torden, men hva som får meg til å bringe de to begrepene i et bestemt forhold til hverandre. Min iakt­tagelse viser at når jeg forbinder mine tanker med hver­andre, foreligger det ikke noe annet som jeg retter meg efter, enn innholdet av mine tanker. Det jeg retter meg efter, er ikke de materielle pro­sesser i min hjerne. I en tid som var mindre materi­alistisk enn vår ville en slik bemerk­ning naturligvis være fullstendig overflødig. Men i dag da det finnes dem som tror at hvis vi vet hva materie er, kan vi også vite hvordan materien ten­ker, må det gjø­res klart at vi kan tale om tenkningen uten straks å kollidere med hjernefysiologien. I dag fal­ler det vanskelig for svært mange men­nesker å fatte tenkningens begrep i dets renhet. Når den forestil­ling om tenkningen som jeg har utviklet her, blir møtt med Caba­nis’ påstand: «Hjernen utskiller tanker slik som leveren utskiller galle, spyttkjertelen spytt og så vi­dere», vet man ganske enkelt ikke hva jeg taler om. Man prøver å finne tenkningen gjennom en ren iakttagelsesprosess, slik man går frem overfor andre gjen­stander i ver­den. Men på denne måten kan man ikke finne tenk­ningen, fordi den nettopp da unndrar seg normal iakttagelse. Hvis man ikke kan overvinne materialismen, mangler man evnen til å bringe seg i den unntagelsestilstanden vi nettopp har skildret, og som bringer til be­vissthet det som forblir ubevisst ved all annen åndsaktivitet. Like lite som man kan tale med den blinde om far­ver, kan man tale om tenk­ningen med en som ikke har den gode vilje til å sette seg inn i dette standpunktet. Men han må bare ikke tro at vi regner fysio­logiske prosesser for tenkning. Han forklarer ikke tenkningen fordi han overhodet ikke ser den.

Men for enhver som har evnen til å iaktta tenk­ningen - og med god vilje har ethvert normalt organi­sert menneske denne evnen - er dette den aller viktig­ste iakttagelse han kan gjøre. For han iakttar noe som han selv frembringer; han står ikke overfor en frem­med gjenstand, men sin egen virksomhet. Han vet hvordan det han iakttar, kommer i stand. Han gjen­nomskuer forholdene og relasjonene. Fra det faste punkt som her er erobret, kan man med begrunnet håp søke efter forklaringen på verdens øvrige fenome­ner.

 

Rudolf Steiner, Frihetens filosofi, Oslo 1992, utdrag fra Kap. «Tenkningen i verdensoppfatningens tjeneste», s. 39-46 / Oversatt av Torger Holtsmark og Arne Møller / © Antropos, Oslo