Å følge bevissthetens vandringer

Kommunikasjonsstykke er tittelen på Hilmar Fredriksens kunstobjekt på forsiden av tidsskriftet Mennesket.Verket er del av en performance: En mann skyver en vogn på hjul foran seg. Han bærer speilglassbriller som bare reflekterer omgivelsene, og vognen ligner en stol eller en kiste, som er formet etter menneskets kropp.

Foto: Tom Sandberg

Kommunikasjonsstykke. Hilmar Fredriksen.

Kartoteket. Hilmar Fredriksen.

Kartoteket. Hilmar Fredriksen.

Hilmar Fredriksen

Hilmar Fredriksen er Steinerukas billedkunstner og stiller ut i Mikaelkirken 23.-30. september 2018.

 

Steinerukekunstner Hilmar Fredriksen i samtale med Berit Frøseth. Fra fellestidsskriftet «Mennesket», 2018. Se programmet for Steineruka

 

Vi aner at noen sitter fengslet i den, som ser verden gjennom en tynn spalte. Inntrykket er både stilrent og spøkelsesaktig. Er dette et tegn i tiden, en dystopi?

Jeg bearbeider alltid samtiden i min kunst, men den kreative prosessen begynner med en intuisjon, et innfall. Hvis verket er bra, kan jeg gi det en mening og se hva det betyr. Senere er det kunsthistorikerne som plasserer det inn i en kunstretning. Kunstneren Sol LeWitt uttrykte en gang at kunstnere er mer mystikere enn rasjonalister. Da jeg gjorde «Kommunikasjonsstykke» i 1979, var jeg inspirert av konseptkunsten. I blant kan betrakteren forstå verket bedre enn kunstneren. Audun Eckhoff har sett et slektskap med Samuel Becketts verden: To mennesker som ikke har så mye felles, men er avhengige av hverandre og ikke kommer fram uten den andres hjelp. Den ene er en grubler, mer innadvendt, den andre er mer overfladisk, utadvendt.

Du arbeider med et flertall uttrykk; skulptur, veggobjekt og maleri, installasjon og performance. Hver dag gjør du også notater i en skissebok, og gjennom 30 år har den store serien med abstrakte malerier – som du kaller Kartoteket – vokst fram: Gule prikker som avtegner seg mot kullsvart bunn, et uendelighetstegn innskrevet i en oval, og et par briller som svever fritt i det hvite rommet. Blad, dråper, stråler i samtale med bokstaver og linjer. Symmetriske   og speilvendte. Maleriene fremkaller ofte uventede optiske fenomen, bisarre, humoristiske visuelle uttrykk, men også ro og harmoni. Du regnes ofte som minimalist og konseptkunstner, men jeg ser jo et mer mangfoldig uttrykksfelt i dine arbeider. Hvordan definerer du selv det sentrale i ditt uttrykk?

Det å bruke et bredt spektrum med uttrykksformer speiler tiden vi lever i, og man ser det hos mange samtidskunstnere. For meg er det abstrakte uttrykket mest naturlig, men det er ikke uttenkt, jeg forsøker å unngå bevisste valg. «Kartoteket» ble gjort som min egen minnebank for å følge bevissthetens vandringer. Jeg er ikke ekspressiv, maleriene handler om seg selv, det er billedspråket, formuleringene, som er interessante.

Tema som går igjen i mine bilder er undersøkninger av rene fargefenomen, Yantra og symboler. Yantra er metafysiske diagram, ikonografiske framstillinger av Tantra Yoga, der farge og form uttrykker guddommelige prinsipper,  den verden der tid og rom opphører og alt kan oppleves samtidig. Men farge og form som inspirerer spirituelt, kan også oppstå i et veiskilt eller en reklame. Jeg henter idéer både fra det hellige og det profane og opplever stilartene som fargene i en palett. Jeg har ikke et kunstnerisk program, men velger det uttrykket som korresponderer med det som kommer til meg, og som jeg «finner» i øyeblikket.

Minimalismen arbeider med reduksjon, søker intet, for å komme fram til det som ikke representerer noe eller som man kjenner igjen. I dine bilder opplever jeg øyeblikket mellom det som åpner seg og det som ordner seg i faste former. Det skapes et rom, der den rasjonelle tenkningen opphører. Dette gir assosiasjoner til buddhismens «glimt av opplysning» – det som oppstår i mellomrommet, der noe uventet kan komme inn.

Ja, dette er et aspekt ved kunsten som er viktig for meg; det å skape denne uventede inngangen i den skapende prosessen, en aha-opplevelse! Jeg holder på med zenmeditasjon, og dette er en måte å unngå tanken på, komme fram til det som finnes der før begrepet. Uten dette elementet av overrasking er det egentlig ikke noe poeng i å forsøke å skape noe. I meditasjonen er jeg egentlig mest nærværende, når jeg minst nærværende. I det øyeblikk når man «mister seg selv», kommer også humoren inn.

Du lever mye i tankens verden, i det mentale. På den andre siden arbeider du håndgripelig og nøkternt. Det jeg opplever er en blanding av symbolisme og konkret kunst med fokus på ren materialvirkning. Bildene skaper et bredt assosiasjonsrom, som inneholder noe personlig og samtidig universelt, og derfor også noe paradoksalt. Du har uttrykt en interesse for vitenskap, religion og åndelighet. Hvordan kom du fram til den åndelige kilden i din kunst?

Jeg begynte å studere teosofi og boken Thoughtforms, som er skrevet av C. W. Leadbeater og Annie Besant, og reiste til Madras i India, der teosofene har sitt senter, for  å lese boken i original. Leadbeater utviklet en åndelig, psykologisk fargefilosofi som inspirerte de abstrakte modernistene i begynnelsen av forrige århundre. I likhet med noen av disse har jeg også interessert meg for synestesi, sammenhengen mellom farge og lyd. Jeg tiltales og inspireres av Yantra, fordi det handler om en reduksjon, om ren farge og form. Det er ikke utflytende, det ligger heller ikke noe patos i det, her ser man noe universelt, og dette føles mer interessant enn min egen person. I zen er jeg nedtonet, selvforglemmende. Jegets betydning i vår kultur har overlevd seg selv. I dag er det vi som får større betydning.

Hvordan er ditt forhold til Rudolf Steiners kunstimpuls?

Steiner er interessant, antroposofene er våkne for filosofiske spørsmål, og jeg har respekt for Goethes fargelære. Allerede som 15-åring hørte jeg et foredrag om Steiners reinkarnasjonstanke. Men jeg er også kritisk. Antroposofene strever med å fornye impulsen, Steiners forklaringer virker arkaiske i dag, kunsten har stivnet i en form, den er «forsteinet». Den er også for høytidelig og eterisk svevende. Steiner arbeidet med et uttrykk som er flytende, og han var imot skarpe former.

For meg er farge og form ulike fenomen, og jeg bruker dekkfarge eller gouache fordi denne teknikken ivaretar fargepigmentet og gir fargen en spesiell kvalitet. Jeg  krever stor eksakthet av formen. Steiners tavletegninger på den andre siden er lysende eksempel på at billedkunsten representerer en annen måte å tenke på. Man må komme over det stadiet der man skal gjøre fine tegninger, og her ser vi en måte å visualisere noe på en fri kunstnerisk måte.

Steiners foredrag med tavletegningene har blitt sammenlignet med performances. Det var uvanlige hendelser, som ofte virket rystende på tilhørerne. Jeg forestiller meg at Steiner konfronteres med og stopper foran din vogn på hjul. Hva hender?

Rudolf Steiner var forut for sin tid, – kanskje for framtidsrettet? Men hadde han vært en mann av sin tid i dag, tror jeg han hadde sagt ja til den, vært begeistret. Vognen har blitt en ikon. Dadaistene var samtidige med Steiner, og de var også inspirert av mystikerne, der det handlet om paradokset å gjøre uten å tenke. Dadaismen kom tilbake i Fluxusbevegelsen i en annen form på sekstitallet gjennom performance og collageteknikk. De representerte en motkraft, en anti-kunst, de var punkerne i kunsten!

Noen ser at min kunst er beslektet med Fluxus. Det er alltid interessant med motkrefter, de inneholder en annen spiritualitet. Det som gjør at kunsten ikke stagnerer.

Du arbeider med saker som du finner og restmaterialer?

Man kan kanskje kalle det en gjenvinningskunst i arven efter dadaistene, og som har blitt et veldig vanlig grep i det postmoderne og i blant også sammenlignes med alkymistenes lengsel etter å forvandle vanlig materiale eller søppel til gull. Er dette noe du kjenner igjen?

Jeg har lest tekster av mystikeren Jakob Böhme, som uttrykte seg veldig billedrikt, og jeg har også fordypet meg i kristen meditasjon. I åndelig bemerkelse er jeg nok et menneske som inkluderer det meste, men selv har jeg ingen sublime forestillinger om forvandling i utgangspunktet. Jeg bruker det som er forkastet, men jeg tenker ikke alkymi, isteden fascineres jeg av ulike materialer. Jeg samler saker, som kan brukes til ulike formål, men har ingen idéer på forhånd. Tingene skjer «før jeg vet ordet av det». Det er en tilfeldig, spontan og kreativ akt!

Berit Frøseth er kunstmaler og skribent, bosatt i Järna, og initiativtaker av Bildsektionen i Sverige.

Arkiv