Værgudene sto denne konferansen bi fra begynnelse til slutt. Sommerlige temperaturer over 20 grader på dagen og stort sett skyfri himmel. De vel 800 inviterte deltagerne på denne konferansen var å se på hele Goetheanums uteområde i alle pauser, sent og tidlig, fordelt rundt omkring i den store, vakre omgivelsen hvor kuer gresser og hagene sprudler av fargeprakt.
Vi har sikkert alle våre forestillinger om arbeidet ved Goetheanum om vi har noen i det hele tatt. Denne gangen merket man helt fra begynnelsen av at det blåser en ny vind herifra. En vind som er utadrettet, søkende og inviterende. Jeg skal i dette innlegget beskrive noen korte inntrykk som jeg sitter igjen med umiddelbart etter konferansen. I neste nummer av dette bladet vil det komme flere beretninger og en oversettelse av Goetheanumledelsens opprop til oss alle den siste dagen.
Det nye
Man kunne merke det på hvordan hele konferansen var bygd opp. Hver morgen var det en introduksjon til hele Grunnstensmeditasjonen. Vi ble ledet gjennom belysning og stemninger, geberder og samspill, med forklaringer av Stephan Hasler. Vi var også selv aktivt med i visse deler.
Arbeidsgruppene var lagt opp dialogisk og spørrende, med innlagte spasersamtaler og to til to samtaler. Impulsreferatene om morgenen var viet Grunnstensmeditasjonens første tre deler.
Hver kveld var viet det kunstneriske. Pausene var lange. Og som avslutning av konferansen ble det fremført 4 korte musikkverk for blåsere, hvert viet en himmelretning. Filip Sande fra Norge hadde komponert det verket som var viet retningen NORD.
Jeg fikk dessverre ikke med meg selve åpningen. I neste nummer håper jeg at den vil bli beskrevet, da hele essensen av Goetheanumledelsens budskap var å finne her.
Øv åndserindring
Grunnstensmeditasjonens første strofe. Christiane Haid (Litteraturseksjonen) trakk frem faren ved å søke etter det forgangne i det nåtidige innenfor Selskapet. Samtidig er det en fare for å miste fotfeste hvis man helt neglisjerer fortiden. Hun beskrev en fruktbar holdning som kan føre til Selskapets utvikling slik: Å forbinde seg individuelt med Selskapets fortid for gjennom det å kunne være i stand til å skape nye former ut fra sitt eget ståsted.
Grunnstensmeditasjonen springer ut fra det greske apollinske mysterieord: Erkjenn deg selv, forvandlet til en tredeling: Øv åndserindring, øv åndsbesinnelse og øv åndsskuen.
Øv åndsbesinnelse
Constanza Kaliks (Ungdomsseksjonen) prøvde i sitt innlegg å beskrive hva som skjer når man viljesbestemt åndsbesinner seg. Det er en pedagogisk «lov» at den voksne må åndsbesinne seg for at det vordende i barnet kan utvikle seg og bli til virkelighet. Å tre bevisst og oppmerksomt tilbake.
Det trengs at vi som Selskap trekker oss tilbake i bevisst åndsbesinnelse og øver det å vente i tålmodighet for at nye former og initiativ skal kunne komme til syne og bli virksomme. Så mye er bygget opp av substans gjennom disse snart 100 år, så det rommet vi trekker oss tilbake fra, er ikke tomt.
Ueli Hurter (Landbruksseksjonen) sa det slik: Ingen går vel ut dagen etter at det er sådd korn for å se om det allerede har vokst noe over bakken.
Matthias Girke (Medisinseksjonen) kom med disse tankene til åndsbesinnelsen. Skal vi klage over det synkende medlemstallet eller heller prøve å inspirere til at det oppstår nye grupper innenfor virksomhetene? Skal vi fortsette å klage over at høyskolearbeidet står i stampe, eller heller oppmuntre til å danne små høyskolegrupper innenfor virksomhetene? Grupper som ikke er ekskluderende men inkluderende. Dette ville vel være et skritt i sunnhetens tegn.
I besinnelsen kan en se at vi kan øve et ansvarsfelleskap. Går det dårlig for en virksomhet, ja, hvor er da solidariteten? Han mente at Martin Buber beskriver dette i en kort setning: «At mennesket i du blir til jeg» (dass der Mensch im DU zum ICH wird).
Øv åndsskuen
Helmy Abouleish (SEKEM/Egypt) fortalte om det magiske i SEKEMs utvikling, om troverdigheten ved at de står oppreist for sin tilhørighet til antroposofi i offentlige sammenhenger, og det kraftfulle som virker i medarbeidernes morgenkrets hver dag klokken 6.00.
Han beskrev nåtidens kriser i Egypt, den ene etter den andre, og var likevel virkelig optimist fordi han ser hvor etterspurt SEKEM er, også fra politisk hold. «Kanskje den neste presidenten i Egypt kommer fra SEKEM!»
Det nye Egypt kommer ikke fra politikerne, men fra sivilsamfunnet som etablerer virksomheter ut fra det han mente er essensen i åndsskuen: Den uselviske kjærlighetshandling.
Selv deltok jeg i arbeidsgruppen til Marianne Schubert (Kunstseksjonen) og Christine Gruwez (Kultur- og religionshistoriker). Vi begynte arbeidet hver dag ved å betrakte en av Rudolf Steiners uferdige skisser fra 1. januar 1925. Det spesielle ved denne skissen er det åpne, ubearbeidede feltet nederst i høyre hjørne.
Vi opplevde hvilken kraft som oppsto her ut fra fargene som strømmer i periferien. Kunsten er vel det området innenfor antroposofien som har vært gjenstand for flest motsetninger og konflikter gjennom mange tiår. Å gå nye skritt her, å åpne opp for fremtiden er forbundet med stort mot.
Christine Gruwez oppsummerte det slik: En form oppstår i samvirke mellom form og vesen. Når formen ikke lenger korresponderer med vesenet, slik at vesenet ikke kjenner seg igjen i formen, trekker vesenet seg tilbake og søker nye former. De nye former som da kan komme til syne har essensen med seg, og søker samklang med den formen som korresponderer med nåtiden. Utfordringen ligger i å holde ut denne spenningen og ikke skape nye former for tidlig. Hun antydet at dette vesenet har et navn: Det menneskelige.
Med disse ordene uttrykte hun det som kom som et opprop fra Goetheanumledelsen den siste dagen til oss alle som har tilknytning til Antroposofisk Selskap. Den vil bli trykket i sin helhet i neste nummer av medlemsbladet.
