Jeg begrunnet svaret med at et historisk grunnlag aldri i seg selv kan stå i veien for det som skjer i ettertiden, men tolkninger av det kan stå i veien.
Krevende å gjengi
Selv om Steiners verk inneholder både viktige, svært vanskelige, til dels utilgjengelige, i alle fall gåtefulle elementer, argumenterte jeg for at det i dag bare er uavklarte tolkninger, formidling og bruk av antroposofien som begrunnelse for praksis som eventuelt kan stå i veien for steinerpedagogikken. Det finnes mange eksempler på hvordan kritikere har slått ned på det som er oppfattet som dogmatisk eller også naiv tolkning og bruk av Steiners tekster. Både som enkeltmennesker og som skolebevegelse er vi blitt rammet av en slik form for kritikk.
Ikke sjelden har angrepene hatt som forutsetning at Steiners åndsvitenskap hverken kan eller bør betraktes som annet enn pseudovitenskap og at det derfor er legitimt å gjøre narr av hans arbeider og de virksomheter som er sprunget ut fra antroposofien. Noen ganger kan det virke som om det er en slags aksept av at når det gjelder å kritisere antroposofi, behøver kritikerne ikke å kjenne kildene inngående, i motsetning til det som i andre sammenhenger betraktes som en nødvendighet.
Ofte er kritikken basert på hvordan antroposofer og steinerpedagoger har tolket og begrunnet pedagogisk virksomhet ut fra Steiners tekster, gjerne belagt med eksempler både fra de som har forsøkt seg på tolkning av foredrag eller publiserte tekster av Steiner og fra Steiner selv. Fordi Steiner snakket og skrev om dimensjoner i mennesket som det er vanskelig å sette ord på, er det krevende å gjengi det han forsøkte å uttrykke.
Det har aldri eksistert noen form for konsensus
Steiner fremstår i noen kilder som veldig sikker, i andre sammenhenger hevder han at det er nødvendig med etterprøving av det han la frem. Samtidig var Steiner polemisk, normativ og en skarp refser av sin egen samtid. Og for den som skal gjengi ham, finnes det mange fallgruver. Det har aldri eksistert noen form for konsensus om hvordan antroposofer eller steinerskolelærere skulle forstå Steiner. Det ville stride mot friheten i åndslivet.
At det har eksistert mange måter å forstå og forholde seg til steinerpedagogikkens grunnlag på i steinerskolen, kan i ett perspektiv betraktes som uttrykk for stor grad av toleranse. Samtidig har de mange og ulike måtene å forstå antroposofien på og hvordan den er benyttet for å legitimere pedagogikken, ført til kritikk av steinerskolen. I det utvalget av kilder som jeg har benyttet, artikler skrevet av steinerskolelærere og skolens læreplaner, er det tydelig at antroposofien sett på som viktig, gjennom alle de 90 årene skolen har eksistert. Men det er også tydelig at det har foregått en endring i synet på antroposofi.
I de eldste kildene kommer en sterk tiltro til antroposofien til syne. Antroposofi som resultat av åndsvitenskapelig forskning, ble sidestilt med resultater fra annen forskning. Dette synet bidro til en stor sikkerhet hos de første som arbeidet med steinerpedagogikken her i landet. I senere kilder er denne sikkerheten ikke like stor, men antroposofien og særlig synet på menneskets vesen og barnets utvikling, trekkes frem som fruktbart for lærerens mulighet til å forstå hva elevene trenger, og hvordan undervisningen kan formes. I tillegg er det i mange kilder lagt vekt på den betydning arbeidet med antroposofi kan ha for lærerens indre utvikling som menneske.
I de nyere kildene kommer det frem at antroposofi alene ikke er grunnlag nok for lærerens arbeid, men at også annen forskning benyttes. I de senere år omtales antroposofien også som et verdigrunnlag, men ikke som noe livssyn.
Selv om mange måter å beskrive og tolke antroposofien på, er synlig i kildematerialet, finnes det så å si ikke spor av at det i det steinerpedagogiske miljøet er utviklet noen tradisjon for kritisk refleksjon, det vil si å undersøke, drøfte og reflektere systematisk over et fagfelt, se det i lys av annen kunnskap og lese det kontekstuelt og historisk. Det er også få spor av kritisk refleksjon over det språket som benyttes for å formidle relasjonen mellom antroposofi og pedagogikk. Målet med artiklene og læreplanene har vært å formidle begeistring for og tiltro til steinerpedagogikken, og slik har de fylt en funksjon. Paradoksalt nok kan begeistringen og sikkerheten sammen med fravær av kritisk refleksjon ha stått i veien for steinerskolen.
I dag fordres en større klarhet når legitimering av steinerpedagogikken skal kommuniseres. Gjennom utdanningen av nye steinerpedagoger arbeides det for at studentene skal bli begeistret for steinerpedagogikken samtidig som de utvikler evnen til å reflektere kritisk, over antroposofi, praksis og annen teori. Jeg håper det vil føre til at det jeg svarte på Nomes spørsmål, vil bli helt sant.
