Verdenskonferansen 2016: «Det var en annerledes konferanse.»

Det var som om dette møtet i Dornach ikke var en retreat langt fra der det egentlig skjedde. Programmet var mer nærgående og hadde mer tempo enn noe jeg før hadde opplevd.

Samtalegruppene var ofte brutt ned til mikromøter med to eller fire sammen og lange foredrag erstattet av korte referater:

– Constanza Kaliks, leder av ungdomsseksjonen, så en oppgave i det å forene høyskolearbeidet med alt det som gjøres praktisk. Og hvordan – spurte hun – kan klassearbeidet beskrives for dem som ikke deltar i Klassen?

– Ueli Hurter fra Landbruksseksjonen stilte spørsmålet om vi kunne leve med at Beyer og Monsanto slår seg sammen. De er de to mektigste aktørene globalt innen genmanipulasjon og patentrettigheter på liv. Nå søker de makt for å kommersialisere livsgrunnlaget. 

– Helmy Abouleish fra Sekem ble puttet i fengsel i Kairo under den arabiske våren. Livet hans ble snudd opp ned og hele Sekem sto på spill. Han takket fengselsoppholdet for erkjennelsen av at antroposofi riktignok handler om viten, men at denne viten er nytteløs om den ikke blir omsatt i handling – kjærlighetshandling. 

Ingen på konferansen var i tvil om at bakteppet var dystert. Gjennomsnittsalderen på de 800 deltakerne var 68 år. Medlemstallet for Antroposofisk Selskap i hele verden faller, og gjennomsnittsalderen er på vei opp.

De fleste piler peker feil vei. 

Men det eiendommelige var at selv om alle visste dette, var stemningen på møtet lett, kritikk var knapt å høre, og overalt var det uventet mye vennlighet. 

Slik var det ikke på den store Mikaelikonferansen i 2000. Den gang var det mange tunge profetier og man hørte kritikk – ikke minst på grunn av den nylig gjennomførte salutbyggingen. Riktignok var alderssammensetning og mye annet målbart mer positivt. Men det opplevdes ikke slik. Perioden rundt årtusenskiftet opplevdes avventende og ubesluttsom. Jeg hadde noen år tidligere prøvd å formulere stemningen for meg selv – men det ble en dyster tekst, så jeg la den bare i en skuff. 

Den skuffen åpnet jeg nå, og her er teksten: Det antroposofiske tog (1997).

I 60 årene, da jeg møtte antroposofien, var jeg overveldet over dens karismatiske lyskraft. Jeg opplevde den antroposofiske bevegelsen som et opplyst og strålende tog som bruste gjennom natten mens de opplyste kupeene, fylt med energiske og aktive mennesker, kastet sitt lysglitter ut på det døde nattlandskapet og den sovende vinterverdenen.

Årene gikk, og med tiden ble bildet langsomt endret. Der ute ble natten til daggry, vinter ble vår, og fargene og lyset i landskapet, stadig sterkere. Alt var ikke bare sommer og idyll, mye gikk for seg både groteskt og voldsomt, men det sydet og levde en verden i sterke farger og lidenskaper. Det ble landet på månen, kriger ble utkjempet, muren falt i Berlin, høyre hjernehalvdel ble kartlagt, og informasjonsteknologien ødslet viten ut i gatene. 

Toget bare fortsatte. 

Og etter hvert som dagen seg på der ute, ble virksomhetene inne i toget stadig stillferdigere. Farkosten selv var fremdeles i imponerende fart og vekket både anseelse og beundring der den for frem. Men aktivitetene ombord var nesten kommet til stillstand. Fikk du et blikk inn i kupeen idet den suste forbi, så var den nesten folketom. De ryddet etter nattferden, hang opp de positive omtalene, sorterte skrifter og diskuterte lavmælt om hvor mon dette sporet førte hen? Vindusrutene var mange steder dekket til slik at ikke det sterke lyset utenfra skulle blende passasjerene.

Nå – snart 20 år senere – er som sagt mye blitt verre i det ytre, men stemningen på verdenskonferansen var fullstendig snudd.

For å bli i bildet med toget:

Den antroposofiske farkosten er ikke lenger en atskilt virksomhet som går der for seg selv, men den oppleves som sammenhengende med de som bruker den, vil den og drifter den. 

Det er ikke lenger et antroposofisk tog på vei, men en gruppe mennesker som samarbeider ut fra en felles ide. 

Dette var det oppløftende inntrykket jeg satt igjen med etter møtet.

Arkiv

Å følge bevissthetens vandringer

Kommunikasjonsstykke er tittelen på Hilmar Fredriksens kunstobjekt på forsiden av tidsskriftet Mennesket.Verket er del av en performance: En mann skyver en vogn på hjul foran seg. Han bærer speilglassbriller som bare reflekterer omgivelsene, og vognen ligner en stol eller en kiste, som er formet etter menneskets kropp.

Les mer

Hilmar Fredriksen: Om Kartoteket

Da jeg studerte ved Kunstakademiet i Düsseldorf, begynte jeg å gå ut og sette meg alene på en av kaféene og tegne i en liten skissebok.

Les mer

Mennesket i pedagogikken

«Og dette var hemmeligheten ved hans kolossale nærvær i timene, ved den merkelige intensiteten i den måten han var tilstede på: han hadde hele sitt liv med seg i alt han sa og gjorde.» – Jens Bjørneboe

Les mer