Hva er Antroposofi?

Antroposofien er en erkjennelsesvei som er kjent gjennom en rekke sosiale initiativer. Den forener visdom og kunnskap og skaper en holistisk virkelighet, der kunst, vitenskap, religion og filosofi utgjør en helhet.

Grunnlaget for antroposofien

Rudolf Steiner la fundamentet til antroposofien gjennom sine filosofiske og erkjennelsesteoretiske arbeider fra 1880- og 90-årene, hvorav Frihetens filosofi fra 1893 er den mest kjente.

Fra århundreskiftet utarbeidet han en antroposofisk orientert åndsvitenskap i en rekke skrifter og et stort antall foredrag. De fleste foredragene ble stenografert og inngår i Steiners samlede verker.

Rudolf Steiners litterære etterlatenskaper er sannsynligvis blant verdens største og utgjør nesten 90 000 boksider.

En erkjennelsesvei

Steiner brukte begrepene antroposofi og åndsvitenskap synonymt om det å utforske og skildre en oversanselig verden.

En verden av krefter og vesener som ligger til grunn for og konstituerer sanseverdenens og menneskelivets fenomener.

Antroposofien er likevel ikke en tro, men ifølge Steiner «en erkjennelsesvei som vil føre det åndelige i mennesket til det åndelige i verdensaltet», «en forsøksmetode for det allmennmenneskelige og for allmenne verdensfenomener» som krever individuell tilnærming og systematisk begrepsdannelse.

Forening av vitenskap, kunst og religion

Antroposofiens mål kan sies å være en forening av vitenskap, kunst og religion i et helhetlig metodisk grep.

Steiner hevdet derfor at antroposofien også kunne ytre seg direkte gjennom et kunstverk eller sosiale initiativer, noe som kan gjenfinnes i antroposofiens tre utviklingsfaser:

Fra teosofi til antroposofi

I årene 1902–10 utarbeidet Steiner grunnbegrepene i åndsvitenskapen gjennom bøker som Teosofi (1904) og Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener? (1904).

Boken Vitenskapen om det skjulte (1910) gir den mest omfattende og helhetlige fremstillingen av antroposofiens menneske- og verdensbilde.

I denne fasen var Steiner tilknyttet Teosofisk Samfunn, men da selskapets ledelse etter hvert satte uakseptable betingelser for hans virksomhet, kom det til et brudd (1912). Fra da av benyttet Steiner konsekvent betegnelsen antroposofi om sin åndsvitenskapelige forskning.

Kunstnerisk formidling

Fra 1909 samarbeidet Steiner med en rekke kunstnere om et formspråk som kunne formidle en rent kunstnerisk opplevelse av antroposofien.

I denne perioden oppstod den nye bevegelseskunsten eurytmi, samt en rekke originale stilelementer innenfor arkitektur, skulptur, glassradering, maleri, drama og resitasjonskunst.

Høydepunktet i denne bestrebelsen var byggingen av det første Goetheanum 1913–22 i Dornach, Sveits. Bygget skulle danne rammen for fremførelsen av Steiners mysteriedramaer (1910–13).

I denne fasen la Steiner også grunnlaget for en ny, erkjennelsesbasert forståelse av Kristus-impulsens betydning i menneskehetsutviklingen.

Sosial og kulturell fornyelse

I perioden fra 1917 lå hovedvekten i Steiners arbeid på et sterkt engasjement for sosial og kulturell fornyelse gjennom åndsvitenskapen.

Ideene om tregreningen av den sosiale organisme skapte en reformbevegelse i de kaotiske etterkrigsårene i Tyskland, som fikk støtte fra mange kjente kulturpersonligheter.

Waldorfskolen i Stuttgart (den første steinerskolen, 1919) var en direkte frukt av tregreningsbevegelsen. I de siste årene av Steiners liv oppstod impulsene til en antroposofisk medisin og sosialterapi (helsepedagogikk) og til det biologisk-dynamiske landbruket.

Reinkarnasjon og karma – individuell og kulturell utvikling

I antroposofien beskrives «liv», «sjel» og «ånd» som tre selvstendige oversanselige eksistensnivåer som gjennomtrenger den fysisk-materielle verden.

Ved å utvikle sitt sjelelige potensiale kan mennesket oppnå erkjennelse av disse nivåene. Steiner betraktet en slik erkjennelse som en for vår tid eksistensielt nødvendig utvidelse av naturvitenskapens reduksjonistiske verdensbilde.

Steiner hevdet at menneskets innerste vesen er en uforgjengelig kjerne («jeget» eller individualiteten) som utvikler seg gjennom mange liv på jorden. Gjennom en ny forståelse av de gamle begrepene karma (skjebne) og reinkarnasjon (gjentatte jordliv) knyttet han dem til ideer om en individuell og kulturell evolusjonsprosess som har en forløper hos den tyske humanisten G. E. Lessing.

Steiner hevdet at reinkarnasjonstanken ligger latent i fortsettelsen av en konsekvent tenkt evolusjonslære, idet hver enkelt menneskeindividualitet må betraktes som en egen «art» som utvikler seg gjennom jordlivene.

Etymologi

Ordet antroposofi kommer av gresk anthropos, 'menneske' og sophia, 'visdom'.

25 millioner i berøring med Antroposofi

Det antas at så mange som 25 millioner mennesker har daglig berøring med en antroposofisk virksomhet.

Antroposofien tiltrekker seg mennesker som opplever at det finnes noe mer, og som ønsker å utvikle seg selv og ta ansvar for jorda, for dyr, planter og livet i framtida. Antroposofi fordyper og utvikler liv og sansing, og gir ny forståelse av menneskelivets spirituelle sider.

Antroposofisk selskap

Antroposofisk selskap anledning til å lære antroposofien å kjenne gjennom studiearbeid, foredrag, seminarer og andre aktiviteter. Selskapet er virksomt over hele verden og omfatter mennesker fra alle kulturer.

I Norge er det rundt 20 lokale grupper. De arrangerer det foredrag, kurs og seminarer om temaer tilknyttet antroposofien.

Bli medlem i Antroposofisk selskap

Bøker om Antroposofi

Antropos forlag og Vidarforlaget utgir bøker om Antroposofi på norsk.

En genuin idé med interessant kontinuitet

En del kritikere av antroposofien har hevdet at den er en synkretistisk lære som setter sammen elementer fra forskjellige kilder.

Steiner fremholdt at antroposofien helt og fullt beror på genuin, selvstendig forskning, men at den samtidig ivaretar en nødvendig kontinuitet til andre, eldre esoteriske eller åndelige tradisjoner. Også i sitt ungdomsverk knyttet Steiner an til tidligere eller eksisterende strømninger, som f.eks. den tyske filosofiske idealismen og Goethes naturvitenskap.