Til tross for at verket bare foreligger i 250 eksemplarer, er det blitt omtalt og kommentert i en rekke større tyske aviser og tidsskrifter. I denne forbindelse får (selvsagt) også de stadig gjentatte beskyldningene om ?rasisme? i Steiners verk nytt vann på møllen. «Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung» vektlegger derimot at det «for første gang er lykkes å skrive en bok som kunne åpne en dialog mellom ulike verdener: en historisk-kritisk lesning av Rudolf Steiner som også kommer til å sørge for oppstyr blant antroposofene».
I et intervju med Achim Hellmich («Das Goetheanum» nr. 27/2007) beskriver Zander seg selv som «hard-core-historiker»: «Jeg tar utgangspunkt i at Steiner for oss er et fremmed menneske som det gjelder å forstå (?) En viktig ansats her er kontekstualisering. Steiner er et slags mikrokosmos av tiden rundt 1900, uten dette miljøet kan han ikke forstås.» Zander kaller sin forskerposisjon et «sosiologisk utenfra-perspektiv». En av hans hovedteser er at Steiner tilegnet seg teosofien, modulerte og utvidet den, men aldri forlot det teosofiske grunnlaget.
Ifølge Johannes Kiersch («Das Goetheanum» nr. 33-34/2007) forutsetter Zander a priori at det i virkeligheten ikke kan finnes noe slikt som ?oversanselige? erfaringer, for ikke å si en vitenskap om dem. Steiners utsagn om ?høyere verdener? må derfor betraktes som ideologisk ?overbygning?. Zander føyer seg dermed inn i den lange rekken av kritikere som ? med et ironisk tonefall ? betrakter antroposofien som en synkretistisk retning.
Kiersch sier videre: «I den forventede diskusjonen og fremfor alt for motstandere av antroposofien, som bare kan forsyne seg hos Zander, kommer to momenter til å spille en stor rolle: for det første Steiners formentlige krav på esoterisk begrunnet autoritet og dermed hans forhold til den demokratiske rettsstaten, for det annet hans forhold til teosofene.» Men Zanders ironiserende stil og forsøk på å «demontere» Steiners etiske integritet etterlater ifølge Kiersch en uforklarlighet: «Det pregnante menneske som man selvfølgelig forventer å finne bak enhver bærekraftig virksom åndsstrømning, dukker hos Zander ikke opp noe sted. (?) Zander har i sin fremstilling av tingene klart det kunststykke å eliminere geniet Rudolf Steiner fullstendig.» Bemerkelsesverdig nok medgir Zander at hans forståelse av antroposofien ville ha utviklet seg annerledes hvis bestemte menneskemøter han har hatt, hadde funnet sted tidligere.
Det er å håpe at kompetente personer på de enkelte fagområdene innenfor antroposofien vil gripe fatt i de ulike påstandene i Zanders verk. Sannsynligvis vil studien i mange år fremover være selve referanseverket i tysk akademia når det gjelder antroposofien.
