Fra Rudolf Steiners forskning på eventyr–Del II

| Tidsskriftet Antroposofi i Norge

Hva de ekte Rosenkreuzer-eventyrene er, og hvordan de virker i menneskets gjentatte liv på jorden.

Her følger andre del av oversettelsen fra et foredrag Steiner holdt i Berlin 10. juni 1911, kjent som «Rosenkreuzernes visdom i eventyrdiktningen» (i GA 124). Oversettelsen utgjør avslutningen på en artikkel hvor første del ble trykket i forrige nummer av Antroposofi i Norge.

Mange, mange sjeler tok denne og andre historier opp i seg den gangen. Men den måten eventyrene ble tatt opp på var en helt annen enn slik underlige teosofer gjør i dag, for å legge noe allegorisk i dem, for som symbolske og allegoriske tolkninger er disse tingene verdiløse. Nei, folk tok dette opp i seg med glede, de følte livsvarme strømme gjennom sjelen ved slike fortellinger. De ville ikke noe annet enn å oppleve dette når det ble fortalt om kongssønnen, hva han gjorde med den lille klokken og hvordan han vant blomsterdronningens datter. Mange sjeler lever nå, som fikk fryde seg over slike ting den gangen. Det som henrykker og tilfredsstiller sjelen, det lever videre i sjelen. På denne måten tar slike sjeler opp tankeformer i følelsene og da blir de til noe annet enn de var før. Det gir frukter, det gir sjelen krefter, og disse kreftene forvandles og blir til noe annet. Hva har de blitt til? De har blitt til en lengsel etter en høyere forståelse av hemmelighetene bak eventyrene, en lengsel etter teosofi. Den gangen fortalte ikke rapsodene: Det finnes et menneske som streber etter å nå opp til sitt høyere selv, og må derfor overvinne sitt lavere selv, det som holder ham nede. Nei, det de fortalte var: Det var en kongssønn som red ut og fant en grøft som det steg opp jammer fra, og så gjorde han en god gjerning. I dag sier vi: Et menneske må gjøre noe godt, en kjærlighetshandling, en handling som krever at noe ofres. Den gangen fortalte man det med et bilde.

I dag sier vi: Mennesket må finne en stemning overfor det åndelige som åpner for anelser overfor deres verdener. (O.a.: uselviskhet, andakt, ydmykhet). Da bygger det seg opp en sammenheng med den åndelige verden som setter en i stand til å utvikle egne krefter til man kommer i et forhold til den. Den gang sa man det i et bilde. Den gamle konen ga kongssønnen en liten klokke. Den ringte han med. I dag ville man si: Mennesket har tatt opp i seg de øvrige naturrikene. Det som foreligger utbredt (for sansene), det har mennesket samlet i seg på en harmonisk måte. Men mennesket må forstå hvordan det som finnes der ute, lever i en selv. Skal man overvinne sin egen lavere natur, må man lære å bringe det virksomme i naturrikene i et riktig forhold til seg selv, slik at det kan komme en til hjelp.

Hvor ofte har vi snakket om menneskets utvikling gjennom Saturn-, Sol- og Månetiden, hvordan mennesket har latt bak seg de andre rikene (O.a.: mineral-, plante- og dyreriket) og har tatt med seg det beste for å kunne stige opp. Hva har vi utviklet i oss der? Vi har utviklet det i oss som allerede Platon beskrev med bildet av hesten, for å antyde det som levde i menneskesjelen. Hesten som mennesket red på fra inkarnasjon til inkarnasjon. Den gangen tok man frem bildet av den lille klokken som det ble ringt med, så representantene for naturrikene, ørnekongen, revekongen og fiskekongen kom for å bringe det som skal beherske de tre naturrikene, i et riktig forhold til hverandre.

Menneskesjelen er vill, og det er bare fordi kjærlighet og visdom kan gripe den og balansere den at mennesket kan komme i et riktig forhold. Den gangen trådte det frem for menneskene på en billedlig måte. Sjelen ble styrt i en retning den kunne forstå, ikke slik vi ville fortalt det i dag. Da fortalte man: Da han ringte en gang, kom ørnekongen, da han ringte to ganger, kom revekongen og da han ringte tre ganger, kom fiskekongen og brakte hesten tilbake. Det betyr at stormene i menneskesjelen som raser i villskap, må erkjennes, og når vi innser hva vi er, kan sjelen også befris fra det lavere og styres.

Vi sier: Mennesket må lære å kjenne hvordan dets egne lidenskaper, raseri og så videre i dets egen utvikling henger sammen med den allmenne utviklingen fra syvårsperiode til syvårsperiode. Altså hvordan vi i menneskelivet må lære å kjenne våre tredoble legemers natur. I gamle dager sa man i et storslått bilde: Hver gang kongssønnen hadde ringt med klokken, altså hver gang han hadde tvunget et av naturrikene i sin makt, fikk han et av legemene i gave. I vår tid ville vi si: Vi studerer den fysiske kroppens natur. Da anvendte man bildet: Dragemoren gav ham en drakt av kobber. Vi sier: Vi lærer å kjenne vårt eterlegemes natur. Da: Dragemoren gav ham en drakt av sølv den andre dagen.

Videre ville vi si: Vi lærer å forstå vårt astrallegeme, med alle dets lidenskaper, bølgetopper og bølgedaler etc. Da sa man billedlig: Dragemoren gav ham den tredje dagen en gulldrakt. Det vi i dag kan få av kunnskap gjennom begrepene vi bruker om våre tre legemer, det ble en gang antydet med bildene av kobberdrakten, sølvdrakten og gulldrakten. Og for de sjelene som tok opp i seg tankeformene for kobber-, sølv- og gulldraktene den gangen, sier vi i dag det som kan vekke forståelsen deres for det tette fysiske legemet som forholder seg til de andre av våre legemer som kobbermalm til sølv og gull. I dag kan vi si: På den gamle Månen ble det stående tilbake luciferiske vesener, syv typer som går løs på menneskets astrallegeme. Den gang sa rapsoden: Da kongssønnen kom til berget der han skulle forene seg med blomsterdronningens datter, møtte han syv drager som ville ete ham hvis han ikke klarte oppgavene sine. Vi vet: Når utviklingen vår ikke skjer på riktig måte, så forderves den av disse syv slagene luciferiske vesener. Vi sier også: Når vi gjennomgår en åndelig utvikling, finner vi vårt høyere selv. Da gav man bildet: Kongssønnen forenet seg med blomsterdronningen.

Og vi sier: Menneskets sjel må komme inn i en viss rytme.

For noen uker siden sa jeg: Når det dukker opp en idé i menneskesjelen, og man lar den modnes over tid, kan man legge merke til en rytme. Etter syv dager er ideen trengt inn i sjelen, etter fjorten dager kan en modnere idé gripe den ytre astralsubstans og la seg døpe av verdensånden. Etter 21 dager er den ennå modnere, men først etter fire ganger syv dager er den så vidt utviklet at vi kan overgi den til verden som vår egen. Det er en indre rytme hos sjelen. Og bare den kan handle på en gunstig måte som ikke grådig vil presse det inn i verden som faller en inn, men som vet at de store regelmessighetene i den ytre verden gjentar seg i ens egen sjel. Vi må leve slik at vi mikrokosmisk gjentar makrokosmos. Rapsoden sa: Mennesket må bringe sine sjelekrefter i en slik harmoni – ‘må søke blomsterdronningens datter og inngå ekteskap med henne der han lever halve året med henne og overlater henne til moren det andre halve året. Moren er virksom i jordens dybder. Betydningen er at mennesket setter seg i en rytme, og denne livsrytmen forløper slik som makrokosmos’ rytme.

Disse bildene – og vi kunne tatt frem hundre slike bilder – vekket sjelens krefter gjennom sine tankeformer, slik at de sjelene det er snakk om ble modne til å høre det samme i den formen som er åndsvitenskap. Det måtte skje ved at savnet og lengselen etter denne skjulte visdommen først måtte bli stort nok, men først etter at det som fremdeles levde av lengsel etter ånd, var forsvunnet i den fysiske verden. I den første halvdel av det 19. århundre var mye forsvunnet. Med annen halvdel av det 19. århundre kom så den materialistiske kultur, og det ble tomt med hensyn til det åndelige livet. Desto større ble lengselen og desto mer betydningsfull ble oppgaven til den spirituelle bevegelsen. Gjennom den første delen av det 19. århundre fantes det bare noen få mennesker som ennå følte for ideene som en gang ble skuet og fortalt, men som nå gikk under. Derfor levde de et slags stille martyraktig liv. 

Det fødtes et menneske i 1803 som i sin sjel bar en etterklang av visdommen fra fortiden. I ham levde noe som var helt i samklang med vår teosofiske idé. Sjelelig var han full av det vi i dag ville kalle åndsvitenskapelige løsninger på verdensproblemene. Jeg snakker om Julius Mosen. Hans sjel kunne bare bestå ved at han gjennom største delen av livet var bundet til sengen. Sjelen passet ikke lenger til kroppen. Gjennom måten han hadde forstått disse tingene på uten å kunne gjennomtrenge dem spirituelt, hadde han trukket eterlegemet sitt ut av det fysiske legemet som dermed ble lammet. Men sjelen kunne heve seg til åndelige høyder. I året 1831 skrev han et merkelig verk: «Ridder Wahn» (O.a.: Det tyske ordet Wahn betyr Illusjon)Han var blitt klar over at det fantes en herlig saga i Italia, en gammel folkefortelling om ridder Wahn. Når han studerte denne sagaen sa han til seg selv: her lever ånd fra verdensånden, den må være oppstått og bildene må være formet av mennesker gjennomtrengt av den levende, spirituelle verdensledelsen.

Og hva fikk det ham til å gjøre? I 1831 skrev han et vidunderlig stort og begeistrende verk. Det har naturligvis blitt glemt som alt annet stort med åndelig opprinnelse.

Ridder Wahn reiser ut for å overvinne døden. På veien finner han tre oldinger. Julius Mosen har lykkes i å finne et helt presist navn på den ene oldingen, il Mondo: han kaller ham Ird (Jord?) for han visste at det ligger noe eiendommelig i denne tyske oversettelsen. Ird, Tid og Rom heter de tre oldingene ridder Wahn finner når han drar ut for å overvinne døden. Men disse oldingene kan han ikke bruke, for de er alle tre underlagt døden. Ird er alt det som er underlagt lovene for det fysiske legemet og dermed døden. Tid, eterlegemet, er også underlagt forgjengeligheten. Og den tredje, det lavere astrallegemet som gir oss opplevelsen av rommet, er også underlagt døden. Individualiteten vår går fra inkarnasjon til inkarnasjon og der sitter vi fast i våre tredoble legemer. Det lever i den italienske folkesagaen i Ird, Tid og Rom.

Hva er ridder Wahn? Vi har ofte snakket om det vi fylles med som maya. Det er vi selv som går fra inkarnasjon til inkarnasjon og ser ut i verden og mottar de store sansebedragene. Enhver av oss er en ridder Wahn som går ut i verden for å overvinne døden ved å leve et liv i ånden. Da treffer vi de tre oldingene, våre egne legemer. Gamle er de, det fysiske legemet har bestått side den gamle saturntiden, eterlegemet siden den gamle soltiden, astrallegemet siden den gamle månetiden mens det som lever som Jeg i mennesket, ble føyet til i løpet av vår nåværende jords eksistens. Julius Mosen fremstiller det slik at ridder Wahn stormer frem til hest – slik Platons bilde ble brukt i hele Mellom-Europa og mange andre steder. Det er altså gjennom sjelen han vil beseire døden. Så stormer han frem for å erobre himmelen med sin materialistiske tenkning, lik andre mennesker som sitter fanget i sanseforestillingenes bedrag (maya). Men når de så virkelig trer inn i den åndelige verden ved døden, da hender det som Mosen har fremstilt så vakkert: De er ikke ferdig med jordlivet sitt, de lengter ned igjen til jorden for å videreutvikle sjelen. Og ridder Wahn kommer ned igjen. Og når han ser den vakre Morgane, sjelen som skal beveges av alt det jordiske og i likhet med blomsterdronningens datter står for det som skal forene oss med det jordlivets skole kan å gi oss, da vinner døden over ham. Det innebærer at han går gjennom døden for å bringe sin egen sjel, Morgane, til noe høyere for hver inkarnasjon.

Fra slike bilder som bærer årtuseners preg, flyter ideer inn og leves ut av kunstnere som Julius Mosen, med en sjel som var for stor til å leve sunt i en kropp mens den materialistiske tidsalder rykket frem. Han måtte ta på seg et stille martyrium for sin glødende store sjels skyld. Det var i 1831. Dette levde i et menneske i begynnelsen av det 19. århundre. Dette skal oppstå på nytt, men nå på en måte som styrker mennesket, som oppildner menneskets krefter. Og det kommer til å gjenoppstå! Og det klargjør for oss betydningen av det vi erkjenner som den teosofiske ånd og det som rosenkreuzerånd skal nå oss mennesker.

Nå aner vi at det vi driver med, alltid har vært til stede. Vi ligger under for ridder Wahns illusjoner hvis vi tror at noe kan lykkes i verden uten at denne ånden gjennomstrømmer menneskets årer. Hvor kom rapsodene i det 7., 8. eller det 12. århundre fra? Disse som dro ut i verden for å vekke en form for tenkning så sjelene i vår tid skulle kunne forstå på en ny måte. Hvor hadde rapsodene sitt sentrum? Hvor hadde de lært å fortelle i slike bilder? De hadde lært det i de samme templene som vi må anse som rosenkreuzerskolene. De var elever av rosenkreuzerne, og lærerne fortalte dem: I dag kan dere ennå ikke dra ut og snakke til menneskenes i ideer slik det senere vil bli mulig. Nå må dere fortelle om kongssønnen og blomsterdronningen og de tre draktene slik at det kan dannes tankeformer som kan leve i sjelene. Og når sjelene kommer tilbake, vil de forstå det de behøver for sin videre utvikling. Stadig sender de åndelige sentrene sine representanter inn i verden slik at det som hviler i åndsdypene, i alle tidsepoker kan være bringes frem for menneskesjelene.

Det skyldes en lettvint innstilling når folk tror at de kan lage eventyr ut fra sin egen fantasi. De gamle eventyrene er uttrykk for gamle åndelige verdenshemmeligheter og har blitt til ved at de som gav dem form, lyttet til de som hadde tilgang til disse hemmelighetene. Det innebærer at eventyrenes komposisjon og sammensetning er i overensstemmelse med de åndelige hemmelighetene. Derfor kan vi si: Hele menneskehetens ånd lever i dem, mikrokosmisk og makrokosmisk.

Ut fra de samme templene ble rapsodene sendt for å fortelle eventyr, og fra de samme templene stammer også vår tids erkjennelseslære. Den muliggjør en kultur som menneskene trenger når denne læren når frem til menneskenes hjerter og sjeler. Slik skrider den ånd som ligger til grunn for menneskeheten, fra epoke til epoke. De vesenheter som i førkristen tid underviste individualitetene som holdt til i de hellige templer, om det de selv hadde brakt med seg fra tidligere planetariske tilstander, gav seg inn under Kristi ledelse for å virke videre på hans måte. Kristus ble den store lærer og leder for menneskene. De århundregamle eventyrene har blitt til på denne måten og har stimulert til tankebilder i hele den vestlige kultursfære og uttrykker det samme som vi i dag kan fortelle verden om Kristus. Om jeg i dag i tillegg kunne fortelle dere at eventyrene, som har levd i århundrer, er oppstått på samme måte, da ville dere sett hvordan menneskehetens åndelige lederskap på deres sentrale steder i tiden etter mysteriet på Golgata virkelig har gitt seg under Kristi overhøyhet. Slik står alt i den åndelige ledelse i sammenheng med Kristus.

Tekst av Helge Godager
Antroposofi i Norge, nr. 2, 2020

Tilbake