Intervjuet ble gjort for konferansen «Levende forbindelser» og ble publisert i Antroposofi i Norge 1/2017.
Når begynte du å meditere?
Den første gangen var i møte med en vietnamesisk flyktning da jeg bare var 8 år gammel. Han begynte i klassen min. Av en eller annen grunn begynte vi å snakke om meditasjon. Vi satt i en skog. Jeg husker det veldig, veldig klart. Etterpå dro jeg til biblioteket for å finne mer litteratur om meditasjon.
Hvorfor valgte du antroposofi som grunnlag?
Jeg kom i kontakt med antroposofien da jeg var 14-15 år gammel, i en tid hvor jeg virkelig var svært søkende. Min hovedinteresse var filosofi, esoterisk litteratur og antroposofi. Jeg begynte med å lese ”Foredrag om apokalypsen”, den er veldig esoterisk. På den samme tiden begynte jeg igjen å meditere; antroposofisk meditasjon. Det viktigste spørsmålet mitt var: Er det sant? Kan jeg bli kjent med meg selv? Jeg prøvde uten tvil å forbinde meg med den verden som ble beskrevet i bøkene.
Det er noen aspekter som står veldig sentralt i antroposofisk meditasjon. En begynner med sinnet, tanken, tankeprosessen eller en imaginasjon, men det er også et fokus på selvet, på frihet, intellektuell aktivitet. Dette kunne jeg forbinde meg med; noe som kommer fra det 21.århundre, en kultur og en tradisjon jeg er vokst opp i.
Jeg ser dette helt klart som et utgangspunkt fordi det også er et annet aspekt som noen ganger er undervurdert: Overgivelsen. Etter at du har styrket tankeprosessen, ditt fokus, når meditasjonens innhold/objekt er kommet til ro, når du til en viss grad har klart å frigjøre deg selv fra en materiell prosess, da kommer det et neste skritt, og det er overgivelsen. Noen ganger blir det også kalt tom bevissthet, hvor ingenting er tilstede i din egen bevissthet. Du lar selvet ditt slippe taket.
Denne erfaringen hører med til det første skrittet:
Noe kommer tilbake til deg eller du klarer å berøre den guddommelige verden, dvs ikke bare til himmelen, også til naturen, til andre mennesker, til den sosiale omgivelsen. Jeg tenker at dette skrittet er en forening/unification.
Hvilke antroposofiske meditasjoner og øvelser er de viktigste for deg?
I de siste par årene har jeg utført et studie i antroposofisk meditasjon. I den fant jeg ut at det er to former for praksis som representerer antroposofien: Arbeidet med mantra og arbeidet med de seks biøvelsene.
Mantrameditasjonen kan bli praktisert på mange forskjellige måter med forskjellige fokus. Det finnes mantrameditasjoner også innenfor andre tradisjoner. Men det er noe med måten man arbeider på som gjør den antroposofiske meditasjonen unik. Det har å gjøre med hvordan du aktiverer sinnet, tanken, tankeprosessen, visuelle elementer, tone, ordkvaliteter og lignende.
Så kommer vi til de seks biøvelsene. Jeg syns de er veldig interessante, veldig typiske for den antroposofiske tradisjon; de er som støtte for meditanten. De hjelper også i utviklingen av dyder, sjelelige egenskaper som indre styrke, dette danner det viktigste grunnlaget for en dypere spirituell praksis. En av grunnene til at det sjelden forekommer negative bivirkninger av antroposofiske meditasjonspraksis henger sammen med biøvelsene: De styrker deg og holder deg på jorden.
Hvor er ditt eget fokus innenfor antroposofisk meditasjon?
Min meditative praksis er for øyeblikket en blanding av visse buddhistiske elementer, asiatiske teknikker og antroposofisk meditasjon. Mitt fokus er virkelig å få de antroposofske teknikker til å virke, virke dypt eller rett og slett få dem til å virke slik de var ment å virke. Da kan de bli en kontinuerlig hjelp for meg i å realisere det potensial jeg har for å få innsikt i den høyere verden. Jeg mener dette på en helt bestemt måte: en helt og holden ”ut av kroppen opplevelse” hvor sanseverdenen er forlatt og du kan tre inn i det bakenforliggende..
Her finner jeg stor hjelp i en buddhistiske tradisjon. Prosessen i å la sanseverdenen bli helt stille, forstumme, er beskrevet veldig klart her; hvordan du kan stabilisere sinnet og gjenoppta oppmerksomheten slik at du klarer å fokusere utelukkende på det valgte innhold uten å la sinnet bli distrahert så mye som et mikrosekund.
For meg er det tydelig at et slikt konsentrasjonsnivå er nødvendig for å kunne klare å stenge ute sanseverdenen, for å kunne nærme seg den åndelige verden slik det er beskrevet i antroposofien. Antroposofien har også som mål å avdekke det åndelige i naturen og det spirituelle elementet som er rundt oss hele tiden, men før du kan bevege deg dit mener jeg at evnen til å stenge sanseverdenen ute bør være innen rekkevidde. Jeg tror også Steiner hadde gode grunner for å vektlegge dette.
Jeg baserer min praksis for tiden på det som jeg har funnet frem til som klare instruksjoner: Hvordan roe ned sinnet, hvordan fokusere bedre, hvordan bruke viljen til å holde borte alle hindringer som assosiasjoner, forstyrrende emosjoner osv. Jeg bruker dette i kombinasjon med antroposofisk mantrapraksis. Her har jeg funnet ut at jeg fortere kan dypere inn i mantraene.
Hvilke råd ville du gi til en som vil begynne å meditere?
Det er viktig å komme til klarhet i sin egen motivasjon. Hvorfor vil du gjøre dette? Kanskje gjør du det ut av plikt? Jeg tror det er viktig å vende ytre motiver til indre motivasjon. Da gjør du det fordi virkelig vil gjøre det. Forbind meditasjon med ditt dypeste livsmotiv. Hvis du ikke gjør det, tror jeg ikke du klarer å skape en stabil praksis. Hvis du ikke gjør det kan meditasjonen bli en byrde for deg; noe du burde gjøre men ikke egentlig er motivert for. Du begynner å mislike praksisen i det ubevisste. Selv strevde jeg med dette i mange år. Spør deg selv hvorfor du vil meditere!
For mange mennesker vil grunnene til begynne å meditere være ut fra et grunnleggende ønske om å rydde opp i følelseslivet: Livet er for masete, det er noen emosjonelle problemer jeg må ta fatt i. Å bruke meditasjonen som en metode å komme til seg selv på er absolutt bra.. Det hjelper. Det en bra start. Ta fatt på det, hvis det er det du trenger. Men du må huske at det er mye mer knyttet opp til antroposofisk meditasjon.
