Hele samtalen er publisert i Das Goetheanum, nr. 9, 27. februar 2015, og fant sted i begynnelsen av samme måned. Denne norske oversettelsen ble publisert i Antroposofi i Norge 1/2017.
«Den egne erfaringen står i sentrum»
– Christine Gruwez
Hva finnes det når det ikke er en lære?
Jeg vil begynne med erfaringer. For spørsmålet om spirituell praksis er blitt dyrebart for meg personlig. Kan jeg også snu på formuleringen og stilt overfor en global overflod av tilbud når det gjelder spirituelle øvingsveier, spørre etter den «praktiske spiritualiteten»?
I går snakket jeg med en ung kvinne fra Iran; hun bor i Tyskland og har begynt å forbinde seg med antroposofi. Datteren hennes går i Steinerbarnehagen. Denne kvinnen vil nå lage en film om Steiners verk, for å gjøre ham kjent i Iran. Et stort foretak!
I Iran er over 70 prosent av menneskene under 30 år. De begynner å frigjøre seg – noe som ikke betyr å «vestliggjøre» seg. De vil gjøre sine egne erfaringer og også sine egne religiøse opplevelser. Det finner sted en stille, skrittvis frigjøring fra religionen.
Den unge kvinnen sa til meg: «Vi mister grunnen under føttene, og det finnes ikke noe alternativ» Hun snakket om et hull i det religiøse og kulturelle grunnlaget. Dette hullet opplever hun, og med henne uttallige mennesker.
Hun er overbevist om at det ikke kan finnes en «lære» eller en «lærer» som vil fylle dette tomrommet. Men hva finnes det når det ikke er en lære? Det må være en praksis, men hvilken? Man ser en stille, skrittvis bevegelse henimot frihet, henimot spørsmålet: «Hva nå?»
Stående ved studiet
I desember var jeg på ungdomssymposiet i Kassel. Der dreide det seg også om frihet og spirituell praksis. Men hvor annerledes ble ikke spørsmålet stilt her! Spørsmålet gjaldt ikke hva som kunne erstatte grunnlaget, for det flyter over av tilbud.
På den ene siden finnes det ingen alternativer. På den andre siden er det «bare alternativer». For kort tid siden leste jeg på nytt teksten Den høyere erkjennelsens utviklingstrinn. Uten tvil er det en tekst av Steiner med dypt spirituelt innhold. Men er det allerede spirituell praksis å lese denne boken?
Jeg har brukt lang tid på å forstå og studere dette innholdet. Jeg er redd vi ofte blir stående ved studiet, og ikke kommer frem til en spirituell øving. Man kan sikkert oppleve mye ved å lese. Men det er ikke tilstrekkelig for en spirituell praksis! Det var også det jeg manglet i min tid som steinerskolelærer.
Den nye substansen er ikke utenfor meg
Vi studerte regelmessig «Menneskekunnskapen»*, men det var ennå ikke spirituell praksis, ikke den «fordøyelsen» som Rudolf Steiner skildret.
Man må altså først «spise» boken, for så å glemme innholdet – i tiltro til at det vil dannes ny substans. Det må finne sted en omdanningsprosess. Den nye substansen er ikke utenfor meg – jeg er denne substansen! «I morgen», sier Steiner, «vil det strømme ut av en som skapende erindring». Man har fordøyd det og kan slippe det, for man har tatt det til seg som «næring» og gjort det til substans som gjør en i stand til å skape noe nytt.
Alle lærere er kjent med det: Man føler at man burde begynne den planlagte timen annerledes. Noe «strømmer ut» av erindringen, og jeg vet med det samme at jeg må snu på det. Med ett blir grammatikkreglene forståelige, de som vi arbeidet med i flere uker uten at noen fikk tak på dem – det er det nye, det skapende.
Hver erkjennelse må individualiseres!
Når det nå dreier seg om spirituell praksis, så kommer det i tillegg til det åndelige innholdet og handlingene noe tredje til.
I Metafysikken beskriver Aristoteles at man kan studere en sykdom. Slik oppnår man allmenn erkjennelse, men det er ennå langt til det å kunne helbrede sykdommer. Det som mangler en er erfaringen, det er det tredje! Det erkjente må jo gå gjennom erfaringen.
Aristoteles skrev at man bare kunne helbrede mennesker ved å individualisere det allmenne. Teorien strekker ikke til, men praksisen alene strekker heller ikke til. Jeg må gå gjennom erfaringen. Hver erkjennelse må individualiseres!
Det som man ser overalt i dag, er at ideer ikke blir individualiserte. Man tar ideen, og så går man direkte til anvendelsen, utøvelsen uten å ta med faktoren individualisering. Denne setningen fra Steiners Frihetens filosofi er kjent: «Man må stille seg opplevende overfor ideen, ellers blir man dens trell».
En ny bue
Gjennom erfaringen blir ideene belivet; bare mennesket kan belive ideene på nytt, idet man individualiserer dem. Denne nydannede substansen kan ikke gå tapt, den fornyer seg stadig. Den kan ikke trues utenfra, det måtte da være om jeg selv truer den. Dette er det som kan gjøre det mulig at vi som lever nå, skaper en ny bue.
Oversatt fra tysk av Rigmor Haugen Jensen
*) Det dreier seg formodentlig om boken Allmenn menneskekunnskap som grunnlag for pedagogikken.
