Den fjerde industrielle revolusjon: Respons og refleksjon i kunsten

Abramović er en pioner innen performancekunsten. Verkene hennes den siste tiden har delvis bygget på konseptkunstneren Joseph Beuys’ ideer om «den sosiale skulptur», der kunstneren skaper en struktur for deltagerne til i fellesskap å skape energi, for å kunne forandre samfunnet. Hun skaper forutsetninger for et kollektivt verk som bygger på tillit, og for møtet med seg selv.

På Hennie Onstad måtte vi legge vekk klokker og mobiltelefoner før vi med en andektig forventning entret verket (rommene der hendelsen fant sted). Først ble vi ledet inn i et rom der vi ble instruert (av et menneske på en TV-skjerm) til å forberede kropp (sanser) og sinn – øve tilstedeværelse. Øvelsene var lett tilgjengelige, så det kjentes trygt å stå der i et halvmørkt rom sammen med mange fremmede mennesker. Slik forberedt og klargjorte fikk vi øreklokker som stengte all lyd ute, og ble oppfordret til å beholde dem på. En og en ble vi deretter tatt i mot og ledet av noen sortkledte «verter»/hjelpere, eller tilretteleggere som det sto i forhåndsomtalen. Disse har i en forberedelsesperiode trent på den såkalte Abramović-metoden: et verktøy for å øve tilstedeværelse i tid og rom. Dette er også inspirasjonen for dette verket. Øvelsene i metoden fokuserer på utholdenhet, omforming av tidsopplevelsen og beredskap til å slippe forestillingene om sine egne evner og vurderinger, for å gi seg hen til et mentalt krevende verk. Cleaning the House kaller Abramović den workshopen hun har skapt for å trene og bevisstgjøre sine utøvere. Her for å veilede og instruere publikum eller oss deltagere. 

Verten tok hånden min, og slik, hånd i hånd, ble jeg ført til en av de om lag 20 feltsengene som sto langs en vegg, lagt ned og pakket godt inn i et ullteppe. Så herlig å bli tatt hånd om! Så lå jeg der. Lukket øynene, ga meg helt hen og falt til ro. Lenge. Vet ikke hvor lenge. Men etter hvert meldte spørsmålet seg: Hvor lenge skal jeg ligge her? Kommer det snart noen og leder meg videre? Jeg åpnet øynene, ingen i sikte. Ved siden av meg lå det folk på begge sider, også de helt rolige i sin egen verden. Utålmodigheten min vokste. Skulle jeg vente til noen kom? Kunne jeg bestemme selv hva jeg skulle gjøre videre i dette øyeblikket? Jeg tok omsider beslutningen og satte meg opp. Jeg har da min frihet, tenkte jeg. Jeg har fri vilje. Så enkelt – så vanskelig. Jeg betraktet mine omgivelser. Folkene i sengene, noen andre satt helt stille foran et maleri kun malt i gult, en annen foran ett i blått, og så ett i rødt. Noen satt ubevegelige på stoler. Andre gikk uhyre langsomt fra et punkt i rommet til et annet, frem og tilbake, sammen med andre, men alene. På noen bord sto det ris og bønner i små hauger. Her var oppfordringen å sortere riskornene og bønnene. Telle dem. Folk satt helt konsentrert i arbeidet med å sortere. Noen lagde vakre mønstre, som mandalaer. Andre jobbet mer systematisk. Jeg gikk etter hvert «fra stasjon til stasjon». Foran hvert av maleriene lot jeg fargen virke inn på meg – én for én. Registrerte at de hver og en hadde forskjellige kvaliteter og skapte ulik emosjonell gjenklang i meg. Og hele tiden dette, alene, men sammen med andre – i en felles energi. Løfte foten, sette den ned, holde retningen og tilstedeværelsen, være var for de andre som beveget seg rundt meg, observere dem, bli observert selv. Stå helt stille, uten noe annet mål enn å være, kjenne likevekt. I forhåndsomtalen sto det: «… Et mål var å synliggjøre hvordan sårbarheten vår er nødvendig for å skape bedre sameksistens.»

For å høre hele intervjuet: se nrk.no Studio 2 P2 The Cleaner 2. Mars - eller se filmsnutten laget av Lukas Nieriker som er linjeleder på medielinjen på Oslo by Steinerskole. Gå på YouTube.com og søk på «Elever live på NRK», så kommer den opp.

Jeg tenker at denne hendelsen er ett av flere eksempel på hvorledes «kunsten» responderer mht til den digitale og teknologiske tidsalderen vi befinner oss i, og løfter frem spørsmål, refleksjoner og vesentlige erfaringer. På Astrup Fearnly har man denne våren også kunnet se en skulpturhage med kunstverk som tematiserer identitet og selviscenesettelse i vår digitale medievirkelighet. Den amerikanske kunstnerduoen Lizzie Fitch og Ryan Trecartin som er kjent for sine store installasjoner, som de betegner som «skulpturelle teatre», der de forener film, animasjon, lyd, performance og skulptur til en altomfattende opplevelse. I disse arbeidene tar de for seg hvordan teknologi og ny digital medievirkelighet har endret menneskets tilstand, språk og fortellinger. Med referanser til amerikansk ungdomskultur, næringslivsretorikk og reality-TV utforsker de selviscenesettelse og digitale mediers påvirkning på subjektivitetsdannelse. Også i Trondheim har det vært en kunstutstilling som tematiserer den teknologiske tiden vi lever i. Meta.Morf 2018: A beautiful Accident. Her var temaet hvordan vi befinner oss i en tid i evolusjonen som vil endre forståelsen av hvem vi er, og hva vi vil bli, ved å utvikle teknologi som vil befri oss fra naturens byrder, slik som sykdom, arbeid, og kanskje også døden.

Performancefestivalen til Oslo by Steinerskole fant sted en varm og solfylt forsommerdag i mai. Waterwalk var tittelen på denne hendelsen, som fant sted midt mellom Aamot Bru og Cubaparken. Vi fikk ikke med oss selve åpningen, men dette er hva vi ble fortalt: En gruppe med elever kom samlet gående langs Akerselva. De stoppet ved elvebredden, og noen hvite skulpturerte hoder som var lagt ut i forkant av festivalen og formet av vannet, ble hentet opp, og plassert ved elvekanten, mens elevene resiterte en tekstvev. Teksten var fra Jeg holder ditt hode, av Stein Mehren, og fra morgenverset som resiteres hver morgen av alle steinerskoleelever verden over: Jeg skuer ut i verden og ser hvor solen lyser, hvor stjernene de tindrer, hvor stener tynges ned, hvor planter livfullt vokser, og dyr som føler, lever, hvor mennesket besjelet på jord gir ånden bolig; jeg skuer inn i sjelen som lever i mitt indre …

Da vi kom, så vi to kvinner ute i vannet på noen trestammer som veltet seg i og over vannflaten, mens de vasket sitt lange hår. Det var svært så malerisk.

Deretter så vi to andre kvinner arbeide seg, som en livsmetafor, motstrøms oppover elven. I «Livssyklus» vannet en gruppe en liten rosehage etablert for anledningen, med vann som de stadig hentet fra elva, til slutt ble rosene gitt til elven, og strømmen førte dem med seg. I «Skitten meditasjon» gravde noen elever hodene sine ned i en haug med jord. De var hele tiden omgitt av digital støy (montert på kroppen), de begravde hodene sine som for å få fred og flykte fra all lyd, informasjonsmengde og visuell støy. Innimellom løftet de hodet, reiste seg og gikk ned til elva for å vaske seg: dyppe hodet i vannet for så å begrave det på nytt i jordhaugen. Hver av dem i sitt tempo og i sin egen konsentrerte verden. Denne sekvensen ble avsluttet ved at de flyttet jorden, bar den i hendene og dekket varsomt de tidligere nevnte hvite hodene langs elvekanten.

I «Med eleven som instrument», satt det en og spilte harpe i et tre, i samspill med elven. 

Lenger ned var to i gang med å rydde og sortere søppel som de samlet i poser og hang på trærne, tittelen var her «Søppelmennesket». En gruppe kledd i grønne drakter gikk og lette etter treet som Joseph Beuys en gang skal ha plantet langs Akerselva. «Tre», sa de, mens de klappet og lyttet til de forskjellige trærne. Som et kontrapunkt til alle de forskjellige hendelsene, satt en elev på en benk og tegnet. Han skisset igjen og igjen, ble aldri fornøyd, krøllet arket og kastet det. Haugen ved siden av ham vokste og vokste. Dette verket skulle pågå kontinuerlig under hele festivalen (ca. 4 timer).

Jeg er imponert over de forskjellige konseptene som elevene har utarbeidet under veiledning fra kyndige lærere; blant annet Mona Pahle Bjerke, som også selv deltok i en performance. Jeg lot meg bete av stemningen og uttrykket. Det var metafor-rikt, politisk og eksistensielt. Alle elevene hadde en høy tilstedeværelse og et alvor, og også en forskende holdning. Med temaer som: menneskets forbindelse til naturen, kraften i naturen, naturen som kilde, dialogen med naturen. Dessverre hadde jeg ikke anledning til å se hele programmet, kun et par timer.

Avslutningsvis vil jeg nevne de to science fiction-TV-seriene Westworld og Black Mirror. Spekulativ fiksjon har også disse seriene fått som benevnelse. Her utfordres våre forestillinger om framtiden. Det stilles spørsmål om hva slags framtid vi kan se for oss og etiske dilemmaer knyttet til den nye teknologien, ispedd en god porsjon samfunnskritikk. I Westworld dreier det seg om androider (menneskelige roboter) i en kunstig verden, som våkner til bevissthet om seg selv. Tema her er: Hva er virkelig, hva definerer et liv, og hvem iakttar egentlig hvem? Black Mirror er enkeltstående historier som forteller oss noe viktig om oss selv og om fremtiden vi skal leve i. Det er menneskers bruk av teknologi som diskuteres og kritiseres. Fokuset ligger på de mørke sidene ved moderne teknologi og sosiale medier. Hvordan disse konstant påvirker oss som enkeltindivider og som samfunn. Det er skremmende, men vellaget, intelligent og verdt å undersøke. De fleste bruker mye tid i løpet av dagen til å stirre ned i en skjerm. Hva skjer når skjermen skrus av. Man ser seg selv, i et svart speil. Her er det mye å bli urolig av, mye stoff for tanken og mye som kan dytte en mot en dypere bevisstgjøring.

Tekst av Tinken Laurantson
Antroposofi i Norge, nr. 2, 2018