André Bjerke og antroposofien

Antagelig kom han gjennom dem også tidlig i kontakt med teosofien, som vi vet begge var opptatt av. Hør bare på et par uttalelser fra Karin: Ejlert forsøkte i 1915 å få oppført sitt nye skuespill, Marmoret som sov på Dramaten i Stockholm, og han reiste dit. Karin ønsket ham i et brev lykke til og håpet at stykket ble antatt, men trøstet både ham og seg selv med at alle deres problemer må sees i evighetens perspektiv: 

«Hvis det kunde nytte at be Gud om en sådan bagatell, saa skulde jeg gjøre det, men jeg tror at han allerede paa forhaand har ridset op hver liten menneskemyres skjebnekort – hvis vi ønsker det, har han git os vor fri vilje til at forsvare vor skjebne – men fortjenestene ligger uti den almæktige 'Karmas' haand. Vi to har sikkerligen utslynget slemme aarsaker i tidligere tilværelser, siden virkningen av vort liv bærer saa daarlig grøde. – Naa, gjennem livet maa vi, hvor det end bærer avsted, maaske faar vi det bedre næste gang om 5000 aar, naar returbilletten er utløpt.» 

I 1924 var de i Stockholm der de håpet at Ejlerts skuespill Purpurkappen skulle kunne oppføres. I den anledning ble hun som «forfatterhustru» intervjuet av Dagens Nyheter: «En indisk norska, øster- och västerland i ett harmonisk ett – det är fru Bjerke. Og hun har en rekke ønsker: Vill ni höra dem? En mecenat som kan öppna Indien för mig – vi ha båda djupa interessen där – och så en egen villa i Kristiania. Och så en sak till: att min mans historiska skådespel Purpurkappan som skall uppföras på Nationalteatern i Kristiania i höst, måtte få komma upp här i Stockholm. 

Så återvänder fru Bjerke til Indien – ögonen har varit där hela tiden – och till reinkarnationsläran, som hon behandlar med en nonchalant vördnad. Jag gör allt vad jag kan, säger hon skälmskt, för att i nästa inkarnation bli något bättre – att bli man. Och skriver ni allt, hotar hun intervjuaren, jag har sagt, önskar jag er till straff att ni under en annan period måtte bli – en diktares hustru!» 

Syv år tidligere, 8. januar 1917, hadde hun berørt reinkarnasjonstemaet på et mer personlig plan, men like ironisk. Karin og Ejlert hadde da vært gift i to måneder; han var utkommandert som nøytralitetsvakt til Drøbak, men i helgen hadde han hatt permisjon og besøkt sin kone i Oslo. Da han hadde reist igjen, skrev hun et langt brev til ham. Det begynner slik: «Min kjære skjønne krigsmand! 

Takk for det siste devachanske døgn i byen vor. Jeg iler med at underrette dig om at lille Ejlert André atter har trukket sig tilbake til det astrale plan, efter at hans yndefulle sjel hadde lyttet til dine klingende Vernichtungen i anledning hans eventuelle indtræden i tilværelsen paa den elendige i materien dypt nedsunkne planet «Jorden». Hans sjæls aande strøk forbi mit øre og jeg fornam røsten av hans stemme som et fjernt ekko av en spæd sølvklokke. Hils din krigsmand, vugget sølvtonen ind i min hjerne, at han ikke fortjener at en skjønaand som jeg, jeg Aristoteles fra Stageira, blir inkarneret ved en saann opbrusende nordpolbamse; min staalblanke logik vilde tape istedetfor vinde i utvikling ved et saa uheldig valg av et nyt jordophav. Jeg grep Aristoteles Eijlert André i hans imaginære, men formfuldendte næse, og ba ham ikke vredes paa dig da du selv, hans far, var en hæderlig filosof som kjæmpet en uophørlig kamp med jordtilværelsens hærskarer av onde hyæneaander, og derfor ønsket du saa længe som mulig at spare ham fra uttrædelsen fra det skjønne astrale plan til indtrædelsen i det lovundergivede land hvor sjælen altid lutres, og aldrig hviler. Jeg fik Aristoteles Ejlert André mildere stemt, og maaske kommer han nok en gang til at la sig tillokke og friste til en ny reinkarnation av to saa søte barn som os; men jeg lot ham forstaa at det var menneskebarnene og ikke de fristende skjønaander som vælger tiden og dagen. (…)» 

Litt over ett år senere, den 30. januar 1918 meldte Jarl André Bjerke sin «uttrædelse fra det skjønne astrale plan til indtrædelsen i det lovundergivede land,» for å holde oss til Karins terminologi. 

Da Bjerke debuterte som forfatter, med Syngende jord i 1940, var han – slik tittelen også bærer bud om – en ivrig disippel av Nietzsches Zarathustra. Vær jorden tro! var hans budskap, trodde han i alle fall. 

For tre år tidligere hadde den unge Karl Brodersen kommet til Oslo og blitt en del av gjengen på gutteværelset i Schønningsgate 25 a. Bjerke studerte matematikk. Kalle, som var marxist, studerte sosialøkonomi. 

Bjerke har portrettert vennen i et skjønnlitterært, selvbiografisk fragment som han selv daterte til 1944. Men han puslet litt med det i det følgende året. I dagboken for 13. januar 1946 noterte han at han renskrev det «mens jeg drikker en flaske karveakevitt,» som det står. Han var svært fornøyd med teksten, som han mente var prikkfri. 

Tittelen er Terskelens vokter. Brev til en lege. Kalle, eller «Tore» som han heter her, spiller en hovedrolle: «Tore hadde tenkningen – ikke som hobby eller fyrabend-beskjeftigelse, men som virkelig lidenskap. Han beskjeftiget seg med en teori eller lærebygning, ikke av kjølig objektiv interesse, men med en nesten fanatisk trang til intens, subjektiv tilegnelse, total assimilasjon. (…) 

Det sier seg selv at en mann med hans sterkt subjektive og polemiske åndsform ikke straks kunne slå seg til ro og gjøre seg det komfortabelt i en konfeksjonssydd livsanskuelse. Tvert imot, han ble en jordomseiler i livsanskuelser, gikk med en strindbergsk rastløshet fra standpunkt til standpunkt, stadig med mottoet: 'brenn hva du har tilbedt, og tilbe hva du har brent.' Med sammenbitte tenner, krum av energi, meislet han seg gjennom det ene fjell av en tankebygning etter det andre – for bestandig å komme ut på den andre siden med like tomme hender. (…) 

Overfor sine disipler – hvoriblant meg – utfoldet han en eiendommelig taktikk. Han overbeviste først disippelen om riktigheten av en bestemt synsmåte, spilte ut hele sin oratoriske begavelse og gav seg ikke før motstandskreftene var brutt, og vedkommende måtte bøye seg for den selvinnlysende sannhet. Men når så disippelen var pumpet opp som en ballong med dette standpunktet og stod ganske stinn av overbevisning, vel, da forlot Tore det selv og gikk over til å angripe det – med ennå større kraft.» 

André Bjerke ble en slags drabant til Karl Brodersen. Først, i 1938, overtalte Kalle ham til å slutte på det støvete, livsfiendtlige studiet av matematikk og gå over til sitt: sosialøkonomi. Det kunne danne grunnlag for å forandre verden, og var det ikke nettopp det verden trengte? Bjerke tok begeistret fatt på studiet. 

Dernest kom turen til livsanskuelsene. Marx? Nei, han hadde bare sans for samfunnet, og overså det viktigste: mennesket. Freud, derimot, han skjønte hva det dreide seg om. 

Samtidig med at Freud rykket opp på alterets øverste hylle, svant Kalles interesse for sosialøkonomi – og Bjerke fulgte etter. Riktignok studerte de begge formelt faget ved universitetet, men det var Freud som ble lest – en kort stund. For Kalle hadde oppdaget at det var flere av hans type, og beveget seg til Wilhelm Reich, C. G. Jung, Stekel og hans «Kristus-nevrose. Bjerke diltet etter. 

Stekels begrep om «Kristus-nevrosen» førte Kalle til Kierkegaard – og fra ham førte veien over Johannes Hohlenbergs biografi om Kierkegaard til Rudolf Steiner. 

Bjerke var med mesteparten av distansen, men steilet ved Steiner og hans antroposofi, som han skriver i Terskelens vokter: «Hva var antroposofi for noe? Var ikke det en blanding av østerlandske opiumssyner og vesterlandsk kristendom, klistret sammen med en passende uklar og klebrig tysk metafysikk – og med en pikant majones av moderne vitenskapelighet som pynt på toppen av sandwichen? Hvordan kunne Tore – med sin krystallkule av en hjerne – falle som offer for denne tysk-tibetanske tankeforvirring?» 

Bjerke strittet imot av alle krefter, men ble mot sin vilje fascinert, og begynte selv å lese Mesteren, til sin egen store irritasjon. Jeg skal gi dere noen lange utdrag – for å vise hvor mye Bjerke hadde lest av Steiner i 1944, altså som 26-åring: 

«Jeg tror aldri jeg noensinne har vært så avmektig rasende på noen åndsretning og dens indre tyranni; jeg hatet denne tankeverden som hadde bergtatt meg; den tilgrumset min livsfølelse; den naglet meg til spekulasjonens golde kors; Gud skal vite at jeg svevet i det tomme rom. En vesentlig del av min forargelse vendte seg mot Tore, denne magikeren som hadde kastet gan på meg og besmittet meg med den metafysiske feberbasillen. 

Mot min vilje ble jeg tvunget til å beskjeftige meg med disse tankene. Jeg la mine øvrige studier til side og kastet meg over lesningen av Steiner. Her ville jeg trenge til bunns på egenhånd, med iskold nøkternhet og uten bind for øynene; var det mulig at hele den moderne tenkning, empirismen og naturvitenskapen, lot seg slå over ende av én enkelt mann – som man velter et brett med brikker? Alt talte mot det, alt talte for at dette var hjernespinn, et moderne dekadensefenomen, gammel overtro viklet inn i tyskfabrikert bomull og brakt ut på verdensmarkedet av fikse og pågående handelsreisende i metafysikk. 

Ja, hva var det så egentlig antroposofien gikk ut på? 

Som utgangspunkt lar det seg først og fremst fastslå hva den ikke er, hva den står i skarp polemisk opposisjon til. Den fremtrer som en energisk protest mot den moderne materialisme: at mennesket er en maskinell fremtoning, at dets bevissthetsliv er reflekser av kjemiske prosesser, at livet overhodet lar seg avlede av den anorganiske natur. Den hevder – som enhver annen spiritualistisk retning – at det man kaller liv, sjel, ånd, i sitt vesen ligger utenfor den fysisk-kjemiske natursammenheng, hører hjemme i egne verdner med andre lover enn de mekaniske. Allerede de lavere, bevisstløse og sjelløse organismer, plantene, hører hjemme i to verdner: den fysiske verden, mineralriket, og livs- og formkreftenes rike, eterverdenen. Rykker man et skritt opp – til de dyriske organismer – kommer et nytt element til: det sjelelige, subjektive følelser og fornemmelser, astralverdenen. Mennesket, endelig, opptar i seg et fjerde element: jeget; det hører også hjemme i den åndelige verden. Denne firedeling av virkeligheten tilsvarer den urgamle lære om de fire elementer: jord, vann luft og ild. Jord er mineralriket, vann er livs- og formkreftenes element, luft er astralverdenen, og ild er den åndelige verden. 

Utviklingen, sier antroposofen, er ikke et blindt og vilkårlig spill av krefter, et biologisk lotteri med ’selection of the fittest’ som det rådende tombolaprinsipp. Den er styrt av åndelige vesener, satt i scene som et drama hvor kreftenes brytning tjener en idé, og hvor konflikten bevisst ledes frem mot et klimaks og et resultat. I dette verdensdrama er mennesket hovedaktøren. Og hvert enkelt menneske er delaktig i hele utviklingen; han har deltatt i samtlige akter, og som bæreren av en veldig rolle vender han stadig tilbake til dramaets hovedskueplass, jorden; han går fra jordliv til jordliv. At han må vende tilbake, reinkarnere, gir seg av selve dramaets oppbygging, biroller forekommer ikke; ingen gjør seg ferdig med sin rolle etter en enkelt entré på scenen; han må stadig inn på ny, ta fatt hvor han slapp og bidra til stykkets og sin egen videre utvikling. 

Mellom de enkelte jordliv – avsluttet med døden – oppholder aktøren seg i den åndelige verden, bak kulissene, i garderoben, – for å bruke et profant bilde, – avvikler sitt siste liv, mottar instruksjoner og forbereder seg til det kommende, kler seg om til neste akt så å si, – for så igjen å dukke opp på den jordiske arena ’med forseglede ordre’, som Kierkegaard uttrykker det. De enkelte inkarnasjoner er innbyrdes knyttet sammen ved en psykologisk lov, karma-loven; den har en utlignende tendens som minner om tyngdekraftens virkning på en pendel; er pendelen svinget langt ut til en side i det ene liv, vil det utlignes med en motsatt svingning i det neste. (…) 

Utviklingen kan da beskrives slik: Mennesket har utviklet seg – ikke fra amøben – men fra å være en konturløs bestanddel av ’Gud’ – av den åndelige verden – i en slags fostertilstand. Så skjer fødselen: Mennesket støtes ut av sitt opphav, avsnører seg litt etter litt, får langsomt fastere konturer, stofflig eksistens – det ’nedstiger i materien’. (I Bibelen symbolisert ved myten om syndefallet og utstøtelsen fra paradis; også ’synden’ er en nødvendig del av menneskets genesis.) Samtidig forvandler bevisstheten seg gradvis fra kollektivsjel til individualitet. Men kontakten med den åndelige verden blir stadig løsere etter hvert som mennesket materialiseres; til slutt opphører den helt, navlestrengen klippes definitivt over; mennesket er i jordlivet henvist til seg selv og sine egne krefter. Denne situasjon er inntruffet i løpet av de siste århundrer; mennesket har tapt sine tidligere åndelige evner, klarsynet, den direkte rapport med maktene, men til gjengjeld har det erobret den logiske tenkning; det har utviklet naturvitenskapene. Materialismen, fornektelsen av en åndelig virkelighet, er den siste konsekvens av at mennesket har skilt seg ut fra sitt opphav; det er utviklingens hensikt at mennesket skal nå til dette trinn av isolasjon; det betegner en mektig styrkelse av jeg-et. Ved å være kommet til det stadium at det ut fra sin fornuft må fornekte det oversanselige, har mennesket paradoksalt nok nettopp vist seg modent til å erkjenne det, ikke i passiv trance eller ekstase som de gamle seere og medier, men med sin jeg-bevissthet. Å gjenerobre dette tapte land ved hjelp av en vitenskapelig, objektiv åndsforskning vil til gjengjeld bety en enorm utvidelse av bevisstheten. Og her er det antroposofene mener å ha brakt til veie instrumentene.(…)

Mektige motstandskrefter er satt inn for å forhindre at en ny spiritualistisk erkjennelse skal trenge igjennom; her kommer man inn på antroposofiens eiendommelige oppfatning av det ondes vesen. Det onde operer fra to kanter, gjennom to motsatte makter: Lucifer og Ahriman. Lucifer, ’lysbringeren’, har menneskets affektliv, dets begeistring og evighetslengsel som sitt operasjonsområde; han streber mot å utbre en forloren og forurenset spiritualisme, en kultus av uekte guder, en sløvende rus av falske visjoner; spesielt virker han gjennom kunst og religion. Ahriman, den farligste hovedmotstanderen, operer med det moderne menneskets intellekt; hans virkefelt er f.eks. naturvitenskapen, og den illusjon han vil utbre, er at materien er den eneste og egentlige virkelighet. (…) Såvel Lucifer som Ahriman gjør seg sterkt gjeldende i vår tid, fremholder antroposofen; de har mobilisert alle krefter for å forhindre at antroposofien får ytterligere utbredelse, idet denne åndsretningen er den eneste som i realiteten truer deres diktatur. (Dette er ikke ironi fra min side, heller ikke selvironi fra antroposofenes.)» 

Til tross for den energi og den tidsbruk Bjerke åpenbart hadde lagt ned i studiet av Steiners verk, kjempet han som en løve mot mannen. Fra det øyeblikk Kalle hadde lokket ham ut i faresonen ved begynnelsen av krigen og i alle fall ut 1940-tallet, tiltrekkes og frastøtes han av fenomenet Rudolf Steiner. 

I opptegnelsene til en selvbiografisk roman som aldri ble skrevet, heter det i 1943: «Under Kalles voldsomme intellektuelle bombardement svikter litt etter litt mine gamle forsvarsverker, jeg begynner å tvile på det jord-evangelium jeg selv har lansert, mine hymner til det dennesidige forstummer, jeg glir over i mystikken. De metafysiske spekulasjoner river meg mer og mer opp, spesielt begynner det å knake i fundamentene under lesningen av Geheimwissenschaft, jeg begynner å få ’åndelige’ marerittdrømmer om nettene.» 

Og et notat om hva han gjorde mellom 1. og 12. januar 1946 lyder: «Dessuten leser jeg Steiners Menneskets og menneskehetens åndelige ledelse, intenst stoff, men også svært irriterende å lese; de mest fantastiske ’meddelelser’ dynges opp uten antydning til logisk begrunnelse; det blir aldri hos Steiner opplyst om hvorledes iakttagelsene er gjort.» 

I begynnelsen av mai samme år skriver han i dagboken: «Om kveldene leser jeg Steiner 'Bevegelsens historie' (på tysk), interessant, men irriterende ved sin arrogante tone (som nær sagt alt Steiner sier og skriver). Tross min hårdnakkede indre protestholdning overfor antroposofien er jeg stadig fascinert av fenomenet Steiner. Har lest ut hans syklus om bevegelsens historie og er begynt på en ny om 'karmiske sammenhenger'. Spennende lesning!» 

I Terskelens vokter er denne Jacobskamp detaljert beskrevet. Vi unner oss noen flere utdrag: «Du vil vel forundre deg over at jeg ofrer en så bred plass på dette kosmologiske hjernespinn; du vil finne det besynderlig at jeg i det hele tatt har orket å beskjeftige meg med slike virkelighetsfjerne spekulasjoner. Antroposofene er jo tydeligvis en sekt blant mange andre i denne forvirringens tid, en menighet av 'de siste dagers hellige', en gruppe forskrudde svermere og eksegeter, – hvorfor vie sin oppmerksomhet til denslags? 

Det ville jeg neppe heller ha gjort om jeg ikke hadde stått under Tores magiske innflytelse; jeg kan forsikre deg om at disse tankene lå meg så fjernt som vel mulig; jeg fikk dem rett i vrangstrupen. (…)

Det var påfallende hvordan Rudolf Steiner i de antroposofiske kretsene var gjenstand for en overmenneskekultus; hans person ble formelig divinisert; alle hans synsmåter ble kritikkløst godtatt som guddommelige åpenbaringer; hans uttalelser var uimotsigelige som Talmud-sentenser for en jøde, som pavelige dekreter for en katolikk. (…) 

De steinerske tanker begynte etter hvert å bevirke en pinlig omkalfatring i mine begreper, – som når en kompassnål forvirres av et magnetisk uvær. Kompassnålen i meg selv viste ikke nord-syd lenger, den snurret rundt i sirkel! Under diskusjon med mine venner grep jeg stadig meg selv i å dosere antroposofiske synsmåter, til tross for at jeg ikke et øyeblikk trodde på dem; det var som en art besettelse, som om en annen stemme talte gjennom min munn. Det etterlot regelmessig en kvalmefornemmelse, en ekkel følelse av uvederheftighet; hva pokker var dette for tungetale? Var jeg virkelig i den spede alder av 24 år blitt så kulturtrett og atrofiert at jeg måtte kokettere med mystisismen? Var jeg begynt å tukle med det som Kierkegaard så foraktelig kaller 'det interessante'?» 

Tore, alias Kalle, hadde våren 1943 flyktet til Sverige. Bjerke ble kvitt sitt antroposofiske overjeg. Det hjalp lite, for 8. mai samme år reiste han til en gård utenfor Sandefjord, der han utførte en slags arbeidstjeneste. (Jeg sier «en slags», for han var ikke registrert noe sted og foreldrene beholdt rasjoneringskortene hans. Dessuten ble han bare kort tid, uten at det fikk noen følger.) 

Den tiden han var der, luket han og kappet generatorknott hele dagen: «I denne situasjonen var det at jeg gjenopptok mine Steiner-studier, først og fremst som et ledd i kampen mot den truende sløvhetstilstand. Men også fordi jeg følte at jeg ikke var ferdig med dette emnet; jeg kunne ennu ikke felle en avgjørende dom, og nysgjerrigheten satt fremdeles som en feber i kroppen min.»

Bjerke bestemte seg for å betrakte de «åndelige meddelelsene» Steiner kom med som en form for eventyr. Han gikk inn på premissene på samme måte som man godtar alver, troll, tusser og huldre i eventyrenes verden – ellers vil man jo ikke få noe utbytte av dem: «Når jeg vendte tilbake til rommet mitt etter endt arbeidsdag – 9 1/2 times gnissende, materiell virkelighet, sirkelsag-virkelighet – og nesten var nedsnedd av sagmugg, både fysisk og sjelelig, da virket det faktisk som noe av en styrkedrikk å få hengi seg til eventyret om den åndelige verden. Det var jo i det minste en fengslende diktning!» 

På dette punkt i essayet forstår vi hvorfor det er et brev til en lege; langsomt begynner Bjerke å gå i oppløsning: «En natt hadde jeg en drøm hvor jeg så Steiners ansikt for meg; det mørke, gjennomtrengende blikket var rettet ufravendt mot meg; det forekom meg at det uttrykte en anklage. Plutselig var det som om det gled en hinne vekk fra disse øynene, et slør som hittil hadde skjult deres virkelige kraft, og ut fra pupillene strømmet det nu en usynlig, men uhyre sterk flamme som likesom antente hele mitt indre vesen. Blikket var ikke ondt, men det hadde en solstyrke som truet med å forbrenne meg fullstendig; alt inne i meg krøllet seg sammen, som når et papir blir til aske under ilden, Synet kan bare ha vart en brøkdel av et sekund. Jeg våknet opp momentant, koldsvett av skrekk …» 

Etter en måneds luking, knott-kutting, nattlige Steinerstudier og urolige drømmer, ble Bjerke reddet av Olaf Stuhaug og Merete Skavlan, som hjalp ham å rømme – etter noen svært så fuktige timer. 

Brevet til legen avsluttes med flukten. Han klarte aldri å skildre den hendelsen som var årsaken til at «brevet» ble skrevet. Den betegner han i andre sammenhenger både som «sitt sammenbrudd», sin «Damaskus-opplevelse» og «Møtet med Terskelens vokter» – den skikkelse som ifølge Steiner skulle hindre at man trer for langt og for tidlig inn i den åndelige verden. 

Vi må gå ut fra at det ble flere fuktige døgn i Oslo. Antagelig var Bjerkes nerver ganske tynnslitte av lite søvn, intense Steiner-studier, mye alkohol og altfor mye kroppsarbeid. Den 8. juni skjedde det han aldri fikk skrevet om – midt på Drammensveien i Oslo. 

Hva opplevelsen konkret gikk ut på, vet vi ikke; men ifølge en familietradisjon skal han ha blitt reddet tilbake til en mer eller mindre normal tilstand av at Steiner på ny viste seg for ham – antagelig i samme skikkelse som i drømmen – og sa ett ord: «Piss!» Han gjorde så, og denne hverdagslige, konkrete handlingen brakte ham til hektene igjen. 

Hva hadde han opplevd? Var det bare hysteri? Spørsmålet skulle danne sentralpunktet i en selvbiografisk roman han like etter laget et synopsis til: «Jeg får mitt nervesammenbrudd som for meg fortoner seg som en Damaskus-opplevelse. Stilles nu overfor det store spørsmål: var dette virkelig et møte med en objektiv åndelig verden, eller var det bare et subjektivt, patologisk fenomen, noe som utelukkende utspilte seg i min egen overspente fantasi? Hele mitt fremtidige liv vil bli bestemt av hvordan jeg besvarer det spørsmålet. Graver meg dypere og dypere ned i spekulasjoner, leser mer og mer av Steiners skrifter, lar meg belære av eldre antroposofer og blir proppet med spissfindig tysk metafysikk. Overværer det antroposofiske høststevnet og får for første gang brekningsfornemmelser ved å konfronteres med dette toppmål av fariseisk arroganse. Mens mine nerver står på høyspenn, opplever jeg seance-kvelden hos Dan [Lindholm]. Som en siste haubitsgranat mot vantroen arrangerer Dan – riktignok imot sin egen overbevisning angående de åndsvitenskapelige metoder – en spiritistisk seanse med ’psykoskop’. Det uhyggelige resultat: at selve den skinnbarlige Satan åpenbarer seg i psykoskopet, slår ham selv med redsel, og selv er jeg like ved et nytt sammenbrudd. Under seancen mener jeg selv å ha følt en sterk rykning i den armen som hadde kontakt med psykoskopet og tror å ha sett et giftig, okergult lys fylle det indre synsfelt i samme øyeblikk ånden presenterer seg som Faen. Først neste dag avslører jeg Stuhaug som den skyldige, og dermed faller også skjellene fra mine øyne, komikken i hele dette mysteriemakeri og okkulte pølsesludder går opp for meg. Jeg har vært et offer for min gamle suggestibilitet som allerede i årevis har muliggjort at Kalle har kunnet bruke meg som forsøkskanin for sin eksperimentalfilosofi. Min «Damaskusopplevelse» har ingen objektiv realitet, ingen metafysiske konsekvenser, den er en rent psykologisk reaksjon på tidens vold – i den form jeg selv har fått føle den: som sjelelig terror, åndelig voldtekt, intellektets tortur.» 

Dette forhindret ikke Bjerke i å fortsette sine Steiner-studier livet ut, like lite som det forhindret ham fra å beholde sitt nære vennskap med Karl Brodersen. 

Tolv år senere, i februar 1955, mottok André Bjerke et brev fra Georg Hygen, som ved siden av å være profssor i botanikk, var leder for «Norsk selskap for psykisk forskning», en organisasjon som ville underkaste parapsykologien vitenskapelig granskning. Hygen ville ha Bjerke med i styret. Bjerke takket høflig nei, han var jo en dilettant, og foreningen var vel en vitenskapelig institusjon. Derimot ville han gjerne bli menig medlem og støtte saken offentlig når det trengtes. Men så var det bare én liten ting: «På et punkt har De i Deres brev henvendt Dem til feil adresse. De skriver: ’Skulle parapsykologien komme i noe slags intimt forhold til teosofi og antroposofi eller mystisisme av noen sort, ville det om mulig virke enda mer anstøtelig i den legitime vitenskaps øyne enn den spiritistiske ekstraksjon.’ 

Oppriktig talt: en forskningsgren som på forhånd – a priori – blir lagt an slik at den ikke kommer ’i noe slags intimt forhold til’ f. eks. antroposofi, den er ikke en vitenskap, men et system av fordommer. Jeg kan ikke begripe hvorfor ikke nettopp en utforskning av oversanselige fenomener skulle få et forhold til ’mystisismen’. Det er min faste forvissning at den vitenskap som lukker seg for realiteten i ’mysteriet’, iallfall ikke får noe forhold til virkeligheten. Hvert eneste menneskes hverdag er hvert eneste minutt omgitt av ’mystisisme’: den ytrer seg i et snefnuggs krystallform, i en roses blomstring, i samtlige fenomener vi sammenfatter i begrepet ’stil’ – fra isrosene på et vindu til samspillet av buer og vinkler i et kirkebygg; den ytrer seg i hver eneste drøm og hver eneste menneskelig samtale. Vårt liv er fra første til siste sekund som et fantastisk og utrolig eventyr, hvor det vrimler av nisser og troll, alfer og undiner, onde og gode féer; hvor Askeladden finner sine seks hjelpere, og hvor Lillekort farer over hav og land i en båt som får plass i lommen hans; hvor åndene lystrer en ring og en lampe, og hvor trollet revner i soloppgangen. Og så skulle ikke en vitenskap om livet få noe forhold til mystismen? Det er som å si at en poet ikke bør få noe forhold til poesien.

I mine øyne eksisterer det i dag to slags vitenskap: den som heller til mystisismen og den som heller til vannstoffbomben. Foreløpig er det bare den siste art forskning som taes alvorlig. Men denne vitenskap som så konsekvent har fornektet mysteriet i enhver form, har da også eftertrykkelig fornektet selve virkeligheten. Jeg kan ikke tenke meg et mer slående bilde på den ’rene’ naturvitenskapens uendelig virkelighetsfjerne fantasteri enn den store soppen over Hiroshima. 

Av respekt for denne ’legitime vitenskap’ skulle vi altså vokte oss for enhver realistisk erkjennelse av noe ’åndelig’ i tilværelsen? Når De skriver at dette vil virke ’anstøtelig i den legitime vitenskaps øyne’, mener De dermed å anerkjenne naturvitenskapens enorme Vassaue som en sann autoritet?

Hvis det forholder seg slik, er jeg på forhånd ekskludert av ’Norsk selskap for psykisk forskning’. Jeg er selv sterkt orientert i retning av antroposofien, som tiltaler meg ved sin realistiske eventyrlighet og sin eventyrlige realisme. Jeg sender mine barn på Steinerskolen, som oppdrar mennesket til en virkelighetspoesi i den mest uvirkelige og upoetiske av alle tidsaldere – en skole hvor barna lærer empirisk holdbare eventyr og ikke naturvitenskapelig overtro. Jeg regner med karma og reinkarnasjon som like konkrete hverdags-realiteter som la oss si Holbergs plass og Universitetsgaten. Jeg har en – empirisk begrunnet – tro på Rudolf Steiners sosiale tregreningslære, hans homøopatiske medisin og – hvilket vil sjokkere Dem som plantefysiolog – hans biodynamiske jordbruk. Smaken av en enkelt antroposofisk potet er efter mitt skjønn det avgjørende argument for at plantefysiologien bør få et ’intimt forhiold til mystisisme.’» 

I sine offentlige skrifter, altså utenom brev og dagbøker, nevner Bjerke Steiner to steder. Det ene er i Terskelens vokter, som forble upublisert inntil Espen Bjerke sendt meg det for offentliggjøring i Arken i 1986. 

Et fragment var blitt trykket i jubileumsskriftet til Rudolf Steiners hundreårsdag i 1961 og i essaysamlingen Djevelens omgangfelle fra 1974: Svindler, psykopat eller sannhetsvitne? heter det. Han stiller der opp tre muligheter for hvem Steiner var, og finner alle like umulige: 

Det andre stedet er i to fotnoter til hans bok om Goethes farvelære: Nye bidrag til Goethes farvelære, også fra 1961. 

Det er ikke tilfeldig. 

André Bjerke visste at Steiners innsikter var Steiners og ikke André Bjerkes. Med Goethe var det annerledes. Ingen, eller knapt noen, har gjentatt Steiner; alle kan derimot gjenta Goethe og få demonstrert hans farvelære. I så henseende er Goethe langt mer allmenn og langt mindre «påståelig», som Bjerke i ungdommen anklaget Steiner for å være, enn antroposofiens grunnlegger. Farvelæren viser hvordan rasjonalisme og metafysikk kan møtes. I et håndskrevet notat til et foredrag om farvelæren, som han holdt i Antroposofisk selskap i 1962, heter det: «En spiritualistisk idé må bestå sin ildprøve i laboratoriet.» 

4. september 1985 sendte NRK radio et minneprogram om André Bjerke, der Mentz Schulerud intervjuet Karl Brodersen, som fortalte at de to «førte én lang samtale fra de møttes som nittenårige studenter i 1937 og like frem til Andrés dødsdag»: 

Schulerud: Og dere begynte med Marx og endte med Rudolf Steiner? 
Brodersen: Ja, men med en viktig mellomlanding i psykologien. I flere år leste vi hovedsakelig Freud, Adler, Reich og Stekel. Sistnevnte gjorde oss interesserte i Søren Kierkegaards forfatterskap, og fra hans eksistensialisme ble ikke veien lang til Steiners frihetsfilosofi. 
Schulerud: Og så fortsatte dere å snakke om Steiner resten av livet? 
Brodersen: Nei, egentlig ikke. Vi ble tidlig klar over at det vi kunne lære av Steiner var å stille nye spørsmål. Svarene måtte vi selv finne, i oss selv og i den verden som omgir oss. André samlet sin oppmerksomhet om to emner, som han med stor grundighet bearbeidet, nemlig Steiners evangelietolkninger og Goethes farvelære. Dette holdt han på med like til det siste. 
Schulerud: Evangelium og farvelære, var ikke det en eiendommelig kombinasjon av interesser? 
Brodersen: Vel, det var Andrés måte å bearbeide den situasjon på som vi alle befinner oss i, stillet mellom naturen som omgir oss og ånden, det moralske liv i vårt indre. Hvordan henger disse to erfaringsområder sammen, er det noen forbindelse mellom dem? Vi kan ikke gi slipp på tanken om at verden er laget av ett stykke, og da må det finnes en høyere enhet av det vi i første omgang opplever som en motsetning mellom ånd og materie, mellom frihet og nødvendighet. 

Terskelens vokter er et skjønnlitterært essay der Bjerke nesten har fremstilt en karikatur, ikke bare av sin venn Karl Brodersen, men av sin egen kamp for og mot Rudolf Steiner. Om han aldri så mye strittet imot store deler av Steiners verk og ønsket å sette det nietzscheanske jordevangelium opp mot de «tysk-tibetanske tankespekulasjonene», røper to dikt og et brev at han tidlig lot fascinasjonen ta overhånd – i alle fall når det gjaldt Steiners kristologi. 

I sin andre diktsamling, Fakkeltog, (1942) har Bjerke et dikt som kunne vært skrevet av Nietzsche selv. Det heter «Mesteren» og skildrer en Kristus som angrer på den vei han har slått inn på: lidelsens og tornekronens vei:

Det går to veier på jorden,
gledens og smertens vei.
Dere skal velge den første.
Den annen valgte jeg.
(…)
Følg ikke lidelsens linje
gjennom din levende dag –
Lær av min tornekrone!
Lær av mitt nederlag!
(…)
Slik som jeg levet livet,
slik skal det ikke leves,
dét er mitt eneste budskap,
og alle har hørt det forgjeves. 

I hans neste samling, Regnbuen fra 1946, finner vi diktet «På bjerget». Det går over åtte sider og er en poetisk gjengivelse av Jesu' fristelse. «Ynglingen» står alene på berget. Så får han besøk av «den fremmede» som begynner å tale til ham – i Nietsches ånd og som et ekko av Bjerkes egen forkynnelse i «Mesteren»: 

Venn! Jeg skal vise deg jorden:
strålende ung og svimmel
ruller den ut i rommet
gjennom de røde døgn.
Her skal du søke din lykke,
her er din eneste himmel.
Kast dine guder i gruset!

Ville du frelse mennesker?
Hør hvor forpinte de skriker,
hyler mot månen om nettene,
hør hvor de tigger om liv!
Men du kan aldri føre dem
inn i befrielsens riker.
Krever du mot av sjakalene?
Krever du kraft av et siv?
(…)
Hungrig som ulven er mennesket.
Ingen av visdommens bøker
stiller de sultendes lengsel;
vit at de venter på én,
han som skal mette de grådige.
Bror det er deg de søker!
Du, Messias, kan gi dem
brød av den hårde sten …

Stjerne som brant ved din fødsel,
lovet deg verdens trone.
Hører du jorden drønne
bak dine føtters trinn?
Venn, du har ingen å frelse.
Venn, du har intet å sone.
Drep dine drømmer og følg meg.
Makten og æren er din!
(…)
Alt, alt vil jeg gi deg –
bare ett vil jeg kreve,
bare det ene, lille:
det at du oppgir deg selv.
Med Lucifers ild skal du brenne,
som avgrunnens gud skal du leve,
ikke som himmelens stjerne
høyt i den klare kveld.

Den fremmede tier. Han prøver
å fange den annens øyne,
sultne famler hans fingre
efter den unges klær.
Men i det samme fornemmer han
ynglingen atter høyne
blikket mot rommet og svare
med tonende røst: Jeg er. 

I et brev til Johanna Schwartz fra 22. oktober 1958 kommenterte Bjerke de to diktene: «'På bjerget' er skrevet i desember 1942, ca. et år efter 'Mesteren'. Mellom disse to Kristus-diktene ligger mitt møte med antroposofien, derav det totalt endrede syn på 'Mesteren'. 'På bjerget er i det hele tatt det første jeg har skrevet under påvirkning av Steiner.»

Det andre elementet i Steiners antroposofi som Bjerke viet mange år av sitt liv til, var Goethes farvelære. Den fører det altfor vidt å komme inn på her. Jeg vil bare nevne at han – forøvrig i likhet med Goethe selv – anså arbeidet med den som det viktigste han noensinne hadde gjort. Han både studerte og utvidet Goethes synspunkter og utga i 1961 Nye bidrag til Goethes farvelære. Den var opprinnelig tenkt som det første av tre bind. De to siste kom aldri ut, men i arkivet ligger tilstrekkelig med essays, studier og artikler – både publiserte og upubliserte – til at det har vært mulig å samle en bok med Bjerkes studier av farvelæren. Den kommer til våren under tittelen Oppdagelseferd blant farvene, med Goethe som kompass (Antropos forlag).

I sonetten «Sol av hav», fra Det finnes ennu segl (1968) knytter Bjerke kristologi og farvelære sammen:

Krystall som ikke lar seg overskye,
spår dag … Et landskap venter på sin gave
med spente linjer; holmene blir lave
av blikkstillhet før Eos, morgengryet.

Så er det der! Det alltid like nye
og like glemte er begynt å grave
sin røde grop i kimmingen på havet,
en vugge til seg selv … Så følger gnyet:

Et ekko mellom skjær og skjær: et grys
umåtelige klokkedrønn av lys
blir slynget ut fra rommets kampaniler.

Og opp av Eos-vuggen kommer Han.
Det skyter ildtrinn frem: en rødhet iler
på havblikkflater. Kristus går på vann.

Tekst av Peter Normann Waage
Litteraturhuset 25/9/2017