Menneskevennen – Rudolf Steiner som hjelper, rådgiver og trøster
Steiner var klarsynt og var et menneske som stod fullt i sin tid. Han leste aviser, lyttet til mennesker og var hele tiden informert i sin tids vitenskap og forskning. Og han spøkte gjerne.
I de mange møter og samtaler han hadde med utallige mennesker, med ukjente, med medarbeidere og nære venner, gav han oppmuntringer, han refset (fortrinnsvis nære medarbeidere), og trøstet. I samtalene kom han nær menneskene, men lot dem alltid fri. Han gjorde mer enn å svare på spørsmål, og ofte forstod man først i ettertid hvordan man hadde fått hjelp.
Rudolf Steiner omfattet to verdener i seg: skinnets verden og en viten om en oversanselig, en åndelig verden som han tilkjempet seg. Begge var og ble erfaringsverdener. Men det grunnleggende for ham var alltid en oppmerksom iakttagelse og tilstedeværelse i denne verden. Et eksempel på dette:
På Waldorfskolen i Stuttgart sies det at han kjente så godt som alle elever. Ikke etter navn, men etter hvor de satt i klasserommet. Elever forteller at han på sine besøk i klassene lot «et kjærlighetsfullt blikk hvile på en etter en», og dannet seg slik et bilde av hver enkelt.
En elev, Adalbert Graf von Keyserlink forteller at han, det må ha vært i 9. klasse, gikk hjem fra skolen en mørk og fuktig ettermiddag, i tanker om at alle visste at «der Doktor» hadde vært på skolen denne dagen: «Men han hadde ikke vært innom vår klasse. Jeg følte meg helt forlatt. Jeg hadde glemt å ta med meg ytterjakka og gikk tilbake for å hente den. På veien til klasserommet måtte jeg gå forbi skolens forvaltningsrom, og i det samme blir døren åpnet og Steiner kommer ut, og rett i hælene på Steiner, kommer Herr doktor Schwebsch, ivrig gestikulerende. Han ble nå helt sikkert avbrutt i en samtale. Steiner går rett bort til meg og trykker ‘på sin måte’ hånden min, snur seg, går tilbake, snur seg igjen og vinker til meg. Det var tydelig at han kom ut idet han hadde merket at en av hans Waldorf-elever var ulykkelig».
Adalberts vei til Waldorfskolen har sin egen historie.
Mor til gutten, Johanna Graf von Keyserlink (vertinnen for landbruksstevnet i Koberwitz i pinsen 1924) betrodde Steiner sine bekymringer for sønnen, som knapt kunne lese ordentlig – ikke fikk med seg latinen, eller noe fremmedspråk – og som hadde dårlig rettskrivning (dette et par år etter at Waldorfskolen var grunnlagt i Stuttgart).
Steiner mente at rettskrivningen kunne jo bare være et sunnhetstegn og ikke noe å bekymre seg over. Moren nevnte «den siste skoleavslutningen», for det blir jo ikke noe «Abitur» (artium) på denne måten?
«Å, mente Steiner, til den tid ville det ikke være noe Abitur, man kan i ikke lengden fortsette slik og «presse sitronen» det siste skoleåret. Han anbefalte Waldorfskolen for gutten, men før det et opphold ved en landsdelsskole i Haubinda (et par år) og siden begynne på Waldorfskolen. Adalbert reiste så dit, men sa til seg selv: «Hva skal jeg gjøre i Haubinda?» Moren kjente lykkeligvis en lærer der, Christoph Boy, og hos ham fikk han da også bo, og der trivdes han.
Men etter noen måneder mottok C. Boy et telegram fra Rudolf Steiner med et tilbud om å bli lærer i Stuttgart, som han sa ja til. Kort tid etter anbefalte han også Adalbert å komme etter – noe eleven ikke hadde noe imot. Da C. Boy møtte han på skolen den første dagen, ble han spurt hvilken klasse han ønsket seg. Adalbert ville begynne i 9. klasse, selv om han aldersmessig hørte til to klasser over – «for slik fikk han være lengre tid på skolen.» Og slik ble det.
Adalbert bodde hos Christoph Boy under hele sin skoletid. Slik førte Steiner de to, lærer og elev sammen, de som hadde noe med hverandre å gjøre, som «skulle være sammen».
Rudolf Steiner gav også råd og hjelp som kunne være helt annerledes direkte, og noen ganger forbløffende. Anna Samweber, sekretær og medarbeider for Rudolf Steiner i Berlin før og under 1.verdenskrig fortalte til Jakob Streit, (Aus meinem Leben) at Marie Steiner hadde et kostbart ur, med briljanter, som Anna Samweber skulle levere til reparasjon hos en urmaker, et godt stykke unna hjemmet i Motzstraße.
Det var en kald, halvmørk novemberkveld, og veien gikk langs en forskalingsvegg av treplater, i forbindelse med byggingen av en undergrunnsstasjon. Nå hadde Steiner sagt til henne en gang at hvis hun følte at hun var i fare på en av sine vandringer i byen, måtte hun vende seg til ham.
Så, med ett dukket to skikkelser opp fra mørket, og styrtet seg mot henne. Den ene slynget armene om henne bakfra, den andre begynte å «plyndre» henne, hvorpå hun spontant ropte: «Doktor, hjelp meg!» I samme øyeblikk skvatt de to personene fra hverandre som bitt av en tarantell, og vekk var de.
Neste morgen hilste Steiner henne med ordene: «God morgen Sam! Du skrek opp i går kveld? Hva var det som hendte»? Hun gjorde rede for hendelsen og Steiner sa, ganske enkelt: «Da fikk jeg hjulpet deg».
På Rudolf Steiners foredragsreiser var de personlige samtalemøtene med mennesker en vesentlig del av hans arbeid. Disse fant som oftest sted etter kveldsforedragene. Gunther Wachsmuth har fortalt fra en foredragsuke i forbindelse med en Øst-Vest kongress 1.–2. juni 1922, hvordan menneskene stimlet sammen kveld etter kveld i trappeoppgangen og i vestibylen på Hotel Imperial. Wachsmuths oppgave var å holde en viss orden på de mange, kanskje over hundre mennesker, som stod og ventet på tur.
Det måtte gjøres et utvalg i strømmen av besøkende. Noen kom av nysgjerrighet, andre ville kanskje ha en autograf, en journalist var ute etter en sensasjon. Wachsmuth ga noen korte, enkle beskrivelser av en rekke personer som stod i køen, og sa navnet deres. Steiner svarte etter en kort betenkning ja eller nei på om han ville treffe angjeldende person. Og det var et utvalg av mennesker som i utgangspunktet var totalt fremmede for ham. Wachsmuth nevnte en mann nede i vestibylen som trengte seg på, var urolig og som absolutt måtte snakke med Steiner, men som ikke sa hva han egentlig ville, og ville heller ikke si navnet sitt. Wachsmuth beskrev mannen for Steiner, som umiddelbart sa: «Gi ham en par schilling, da vil han gå igjen». Mannen fikk pengene, og glad og lykkelig gikk han sin vei.
Kristensamfunnspresten Alfred Heydenreich har fortalt om et møte med Steiner (august 1924), hvor han ville stille noen spørsmål og be om råd. Da han var ferdig med dette, hadde Steiner god tid, og Heydenreich våget å skifte tema og spurte hvilke framtidsmuligheter det kunne være for Kristensamfunnets utbredelse i Russland. Steiner svarte humoristisk med å gi sitt beste med anekdoter om Rasputin, som om ville han si: «da måtte du være som Rasputin for å lykkes».
Men så slo han om, ble alvorlig og sa: «hvis det ikke innen tre år blir dannet menigheter i England og Amerika, vil bevegelsen heller ikke ha noen basis i Mellom-Europa».
Denne samtalen tok Heydenreich dypt innover seg.
Det var ingen direkte anmodning fra Steiners side, men fra 1928 og i førti år fremover virket han som prest og igangsetter i England, Nord-Amerika og i Sør-Afrika.
Kjemikeren Oskar Schmiedel stod helt sentralt i utviklingen av medisiner og legemidler, i et samarbeid med Ita Wegman. At de to jobbet godt sammen, var av avgjørende betydning.
En gang skar det seg fullstendig. Schmiedel ringte Steiner og ba om en samtale under fire øyne om sitt forhold til Ita Wegman og sa: «jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre». I møtet med Steiner ble Schmiedel bedt om å legge fram alt det han hadde på hjertet i saken. Steiner hørte i fullstendig ro på hva som ble sagt, punkt etter punkt:
«Han motsa meg aldri og sa aldri at det jeg sa var galt eller uriktig. Men satte ganske enkelt, på alle punkter, noe imot det negative som jeg ytret – noe positivt. Og dette positive han sa om Ita Wegman, fikk etter hvert som samtalen skred fram, en slik vekt for meg, at det negative jeg hadde fremført, syntes meg uten verdi og betydning. Ikke noe av det jeg sa ble av Steiner avkreftet eller avvist. Slik gav han meg en lære: å kunne verdsette et menneske man ikke kan komme overens med».
Tilbake til Berlin (Anna Samweber forteller):
«Det var under 1. verdenskrig i Berlin, og Rudolf Steiner fikk da opprettet en kohort for hjelpetrengende barn som han ba meg om lede, noe jeg sa umiddelbart ja til. Det fantes også i samme området et lasarett, finansiert av et velhavende medlem i Selskapet. Rudolf Steiner viste stor omtanke for dette prosjektet, og for andre hjelpeprosjekter av lignende slag. Han utformet et forslag til en medaljong (button), for pleie- og velferdsarbeidere. På medaljongen var følgende ord inngravert: «Pris disse hjelpende helbredere». Graveringen på metallet viste hjelpende hender som mottok solens stråler og ledet disse solkrefter ned, for å motvirke de onde virkninger i «jordmørket».
Friedrich Rittelmeyer skriver (i boken Rudolf Steiner på min livsvei) noe om Steiners arbeidsbelastning de siste årene han levde:
«Den som kan ane hvor mye indre hengivenhet som kreves for en virkelig åndelig iakttagelse og rådgivning – en hengivenhet, som hos Steiner gikk langt utover det som man vanligvis kaller kjærlighet –, vet at denne siden av hans rådgivning og hjelp kunne og måtte overskride hans krefter».
Steiner sa selv at nådestøtet var de mange personlige samtalene, ikke foredragene. Et medlem av styret i Selskapet hadde noen år tidligere bedt antroposofene å vise hensyn og ikke stille så mange personlige krav til ham. Steiner hørte om dette, men sa «Den eneste kjærlighet som mennesker kan vise meg, er å kalle på meg dag og natt, om de behøver meg».
Men disse ordene ble ikke alltid tatt imot med tilstrekkelig dyp ansvarsfølelse».
Tekst av Ingar Hegli
Antroposofi i Norge, nr. 2, 2021
Kilder
Koberwitz 1924, Adalbert Graf von Keyserlingk (red)
Meine Lebensbegnung mit Rudolf Steiner, Friedrich Rittelmeyer
Aus meinem Leben, Anna Samweber v/Jakob Streit
Viel mehr als nur die Antwort auf meiner Frage, Wolfgang Gadeke
-
Fra Rudolf Steiners forskning på eventyr–Del II
| Tidsskriftet Antroposofi i NorgeLes merHva de ekte Rosenkreuzer-eventyrene er, og hvordan de virker i menneskets gjentatte liv på jorden.
-
Fra Rudolf Steiners forskning på eventyr–Del 1
| Tidsskriftet Antroposofi i NorgeLes merHva de ekte Rosenkreuzer-eventyrene er, og hvordan de virker i menneskets gjentatte liv på jorden.
-
Fargenes geometri
| Tidsskriftet Antroposofi i NorgeLes merLitt om Thorvald Hellesen (1888–1937), den første norske abstrakte maleren, og litt om antroposofi og billedkunst