Fargenes geometri
Litt om Thorvald Hellesen (1888–1937), den første norske abstrakte maleren, og litt om antroposofi og billedkunst
For en tid tilbake var jeg så heldig å få et spørsmål fra styret i Eckbos Legat: kunne jeg skrive en bok om den glemte maleren Thorvald Hellesen, og samtidig etablere et utstillingsprosjekt? Jeg har vel sjelden vært så glad som da jeg fikk denne muligheten! Thorvald Hellesen er en helt ukjent kunstner, som bare de færreste har hørt om. Samtidig har han skapt billedkunst som er helt i en klasse for seg, og som jeg tror vil gjøre stor suksess når utvalgte verk blir vist for offentligheten neste år. Etter min oppfatning inneholder Thorvald Hellens kunst de grunnleggende terskeloverskridende opplevelsene som på et spirituelt nivå svarer til den teknologiske og politiske situasjon vi har i dag. For det vanlige publikum vil opplevelsen av dette sammenfallet være mer eller mindre ubevisst. For den som arbeider med antroposofi – og derfor ser sammenhengen mellom kunst og spirituell utvikling –, vil denne sammenhengen kunne oppleves helt bevisst.
Den orfiske kubismen
I likhet med Theo van Doesburg og Piet Mondrian (som begge var medlemmer av Teosofisk Selskap) arbeidet Thorvald Hellesen med å løse fargene fra deres tvungne avhengighet av det såkalte «motivet» (gjenstanden, objektet osv.) for å søke fargens egen form. I Sverige arbeidet Hilma af Klint med de samme spørsmålene. I Norge var Thorvald Hellesen den første.
Det abstrakte, kubistiske maleri ble møtt med avsky. Avskyen toppet seg med utstillinger av «kunst og ukunst», som ble vist i ulike land under nazismen, hvor det ble hevdet at det kubistiske maleriet er uttrykk for mentalt forfall, kulturell forvitring etc. Sett fra en helt annen synsvinkel vil jeg hevde at den orfiske kubisme slik den ble presentert av Thorvald Hellesen, Fernand Leger, Theo van Doesburg, Mondrian, Francis Picabia etc., ikke er uttrykk for kulturens kollaps. Den orfiske kubismen utrykker derimot jeget i billedkunsten!
Jeget og den mineralske verdens former og farger – den orfiske kubisme. Rudolf Steiner som inspirator for en ny kunstretning
I en samtale med Kristensammfunnets første prester sier Rudolf Steiner at det menneskelige jeget henter sine former fra den mineralske verden, og at krystalliseringsprosessen i mineralriket har noe til felles med jegets strukturer. Med dette utsagnet som bakgrunn er det lett å tenke seg at også mineralrikets fargeskala kan oppleves beslektet med menneskejeget, siden de krystalliserende mineraler gjerne har utpregede farger. De vises sten – det såkalte karbon – som krystalliserer de mest avanserte edelstener. Diamant (som gjerne er klar men som kan ha islett av sarte farger: rosa, lyseblå). Ellers er det vanligste hvit kvarts og rosenkvarts (hvit og rosa), rubin (rød), smaragd (grønn), safir (blå) etc. (Se portrettet av Eivind Eckbo, 1914 – med frigjorte fargeflater, mineral/ krystall former og fargeskala fra Rosekvarts/rubin til beryll/smaragd. Dette bildet er antagelig det første norske kubistiske portrettmaleri.)
Plantenes verden er den mest fargerike. Selv om grønt overalt dominerer i endeløse variasjoner, kan en bare tenke på en blomstereng om forsommeren. Hvilken harmoni og hvilket mangfold! I blomstenes fargesetting finnes ingen dissonante eller uønskede fager. Ingenting som skjærer i øyet eller trenger seg på. Alt utgjør et hele, selv om hver enkelt plante for seg har sitt uttrykk og sin helt bestemte valør.
I dyre- og menneskeriket er det ikke så stort utvalg av farger. Der er det heller enhetlig. Når det kommer til utsiden av pattedyr går det stort sett i brun-/svart-/hvit-/grå-varianter, med noen få unntak. Fugler og innsekter er preget av blomsterrikets farger, mens pattedyrene er preget av den «humusprosessen» de står inne i med sine farger: Brun/svart/grå/hvit.
Hvordan gir disse tre «nivåene» seg til kjenne i billedkunstens historie?
Dette er en (svært) forenklet oppstilling, og har bare som hensikt å gi en liten oversikt over et komplekst og spennende spørsmål: hvordan former fargene seg etter de forskjellige naturrikenes lovmessigheter: mineral, plante og dyre-/ menneskeriket? En rask gjennomgang kan antyde at mennesket oppfatter fargeformer fra mineralriket som geometriske strukturer, beslektet med den mineralske krystalliseringsprosessen. Eterområdets fargestrukturer antar mykere, gjerne rundere uttrykk og mer harmoniserte fargeskalaer. Mens den livsverden som bærer egne astrallegemer, er minst fargerik og har minst utpregede former (kroppens omriss, legemsdelenes rommelige form). Det som forener «astralriket» er det røde blod, som stort sett forener alle pattedyr.
Skjematisk – forenklet:
1. Mineralriket: skarpt avgrensede former, sarte lysbårne farger, transparens (jeg), abstrakt, moderne kunst
2. Planteriket – overveiende grønt – ellers harmoni og mangfoldige farger – overflate (eterlegeme), impresjonisme, ekspresjonisme, klassisk maleri
3. Dyre og menneskeverden, lite fargevariasjon, liten formvariasjon, lik innside (astrallegemet), «urmaleri», mysteriekult, middelalderkunst
Litt om bildets historie
Ønsket om å uttrykke seg i bilder har antagelig fulgt menneskeheten bestandig. De eldste bilder med noenlunde sikker datering tror jeg er hulemaleriene i Frankrike og Nord-Afrika, som er antatt å være om lag 35 000 år gamle (men som sikkert også kan vises seg å være eldre). Det kan neppe være tvil om at både hulemaleriet og alle senere kunstformer har hatt en funksjon i mysteriekulturer, og har vært en del av magiske ritualer. Den vestlige kristendommen tok billedtradisjonen opp i seg og utviklet altertavlen, men andre retninger av kristendommen, og islam vendte seg bort fra bildet (billedforbudet). På denne måten skapte den vestlige kirken grunnlaget for utviklingen av den moderne billedkunsten, mens de religiøse retningene som praktiserte billedforbud utviklet ornamentikken.
Hvis man ser de store linjene, mener jeg det går an å hevde at billedkunsten startet sin utvikling omtrent samtidig med at islam oppstod. Jeg tenker da på det keltisk/irske/mellomeuropeisk/ gotiske maleri fra 800-tallet og utover. Dette maleriet var strengt knyttet til avbildninger av Kristus, disiplene og bibelske skikkelser og symbolikk. (Se Johannes døperen, irsk maleri, trolig fra ca. år 760–780, nå oppbevart i biblioteket i St. Gallen.)
Det er vanlig å tenke seg at det moderne maleriet oppsto i Flandern omkring år 1500. Men enda i lang tid var kirken kunstens «rom». Det første kunstutstilling i ordets moderne forstand er antatt å ha funnet sted nyttårsaften 1792 på Stockholm Slott. Kong Gustav den 3. viste da verk fra sin samling for et offentlig publikum. Jeg tror det går an å si at kunstformidling og kunstens emansipasjon henger sammen med den franske revolusjon, og kanskje er et direkte resultat av denne.
Gjennombruddsårene 1911–1913
Frigjøringen fra den religiøse rammen førte til en kunstnerisk blomstring. Hele gullalderen i den europeiske og norske billedkunsten hviler på denne frigjøringshendelsen. Men i årene 1911–1913 gikk denne lange tradisjonen til grunne. Da skjedde det et helt avgjørende og nytt innslag. Rudolf Steiner holdt på denne tiden flere foredrag med kunst som tema, og han ønsket å opprette en stiftelse for teosofisk liv og kunst (Virginia Sease har skrevet en interessant liten bok om dette).
Vassilij Kandinsky utga sin bok Om det åndelige i kunsten. Knapt noen bok har hatt en så avgjørende betydning for kunstens videre utvikling som denne. Det er bevist at Kandinsky bygget på Steiners foredrag og artikler i utviklingen av denne boken, og det er liten tvil om at Steiner har spilt en stor rolle som inspirator og leverandør av forståelsesmodeller for den modernistiske kunstretningen. Mye større enn allment antatt – og i mye videre kretser en det man vanligvis tenker seg.
Skjematisk
Middelaldermaleriet, ca. 700–1500, speiler eterverdenens erindringsavtrykk i symbolske former. (bildet av Johannes døperen fra St. Gallen).
Det europeiske maleriet, ca. 1500–1900, speiler menneskets sjelelige forhold til den ytre verden gjennom avbildningen av sanseinntrykk. (bildet av Adriaan van der Velde med dyr og natur, ca. 1680).
Det modernistiske maleriet (fra ca. 1900) introduserer jeget i billedkunsten gjennom å frigjøre fargene fra formkravet og løsgjøre bildet fra sanseinntrykkenes forutsetninger. (portrett av Eivind Eckbo).
Hva er et bilde?
Rudolf Steiner har sagt mye om bilder og bildets historie. Og det ville føre for langt å gå inn på det i en slik artikkel. Derfor skal jeg i stedet bare sitere en kommentar fra Bertrand Russel til Ludwig Wittgenstein: «Den logiske proposisjon er et bilde (et sant eller usant bilde) av de faktiske forhold. Dette bildet har noe til felles med den faktiske virkeligheten, og det de har felles er en struktur. Og det er denne felles strukturen som gjør del mulig å etablere bildet av virkeligheten. Men strukturen selv kan ikke uttrykkes i språk (som ord), siden språket selv skaper en struktur – både av seg selv og de fakta det forsøker å beskrive. Derfor må alt som involverer ideen om å uttrykke en gjenskapelse av virkeligheten i språk, forbli ute av stand til å uttrykke det språket selv innebærer, og forblir dermed ikke uttrykkbart i en helt presis forstand … Arbeidet (eller bildet) illustrer derfor ikke et system. Det er et system.»
Slik jeg forstår det, kan dette utsagnet oppleves som en komprimert filosofisk beskrivelse av det Steiner kommer tilbake til i ulike sammenhenger i sine foredrag: Den spirituelle virkeligheten finnes. Den er tilgjengelig for oss i ulik grad, og bare den som er istand til å skille sin egen tenkning fra sanseinntrykkenes mektige orientering, vil være i stand til å gjenkjenne slektskapet mellom virkeligheten i sitt eget vesen og den objektive virkeligheten (det åndelige i mennesket og det åndelige i kosmos). Jeg mener at den såkalte abstrakte kunsten er en nøkkel til å forstå og praktisere sansefri tenkning.
Oppsummering (kunst som terskelopplevelse)
Når den moderne kunsten bryter frem i årene før første verdenskrig, skjer det samtidig på alle kunstområder. Men noen få unntak (som f.eks. Vincent van Goghs maleri) finnes det ingenting i den vestlige tradisjonen som peker mot en utvikling av kubisme, Dada og surrealisme. De nye uttrykksformene slår inn som en samlet impuls, og følsomme, nyskapende kunstnere transformerer disse spirituelle impulsene til udødelige kunstverk. Og mer enn det! Da kubister og dadaister brøt med det vestlige bildets tradisjon, gjennomførte de samtidig en grundig utforskning av ornamentikkens muligheter. Slik sett ble de underliggende strømningene i vestlig og østlig tradisjon forenet i den nye billedkunsten. Jeg mener det gir mening å si at disse kunstnerne (mange av dem befant seg i kretsen rundt Rudolf Steiner – eller var på ulike måter inspirert eller påvirket av teosofi eller antroposofi) gjennomførte på kunstens område det som vi nå må gjennomføre i livet. Toleranse, inkludering og forståelse av at verden og menneskeheten er en enhet. En slik virkelighet er jegets virkelighet. Den globale virkelighet. Alt annet er bare historie.
Tekst av Dag Blakkisrud
Antroposofi i Norge, nr. 2, 2019
-
Fra Rudolf Steiners forskning på eventyr–DEL 1
| Tidsskriftet Antroposofi i NorgeLes merHva de ekte Rosenkreuzer-eventyrene er, og hvordan de virker i menneskets gjentatte liv på jorden.
-
Transhumanismen – Antroposofiens skygge?
| Tidsskriftet Antroposofi i NorgeLes merFølgende er ikke en udtømmende beskrivelse af transhumanismen, men et forsøg på at forstå dens enorme fascinationskraft.
-
Hvordan vet du at du er et menneske?
| Tidsskriftet Antroposofi i NorgeLes merDen menneskelige bevissthet og kunstig intelligens: Steineruka-symposiet var viet spørsmål om kunstig intelligens, informasjonsteknologi og den tekniske utviklingen. Dette er en tematikk som på kort tid vil endre det meste. Det dreier seg om å forandre våre kropper, vår bevissthet og vårt syn på livet.