Fra Rudolf Steiners forskning på eventyr–DEL 1
Hva de ekte Rosenkreuzer-eventyrene er, og hvordan de virker i menneskets gjentatte liv på jorden.
Når man med glede kan dukke inn i eventyrenes billedrikdom, merker man noen ganger at handlingen finner et ekko i ens egen følelsesverden, en gjenklang som berører en slik at man spør seg hvorfor. Mange har forsøkt å forklare eventyrbildene som symboler eller på annen måte, men man merker raskt at det som «stemmer» i en sammenheng kan være helt meningsløst i en annen.
De eventyrene det dreier seg om her, ble til som en følge av hva de store visdommens mestre i middelalderen forutså som nødvendige for Vestens menneskers videre utvikling. Disse mestrene arbeidet, i dag ville vi si forsket, ved hjelp av en metodisk, meditativ evne: imaginasjon.
I en foredragsrekke som har fått tittelen Initiations-Erkenntnis (GA 227 s. 41) beskriver Steiner den meditative tilstanden som åndsvitenskapen kaller imaginasjon: «Man har riktignok en slags romfølelse, men noe mangler likevel. Det dreier seg om at tenkningens ideelle element går over i noe reelt som oppleves i det indre. Da er også de bildene som før var tanker, ikke lenger abstrakte, ikke lenger skyggeaktige, ikke lenger bare projeksjoner av den ytre verden, de er fylt med liv innvendig. De er virkelige imaginasjoner, som man ... opplever todimensjonalt. Men man opplever dem ikke som om man sto foran et fysisk malt bilde, den som opplever på denne måten, opplever en visjon, ikke en imaginasjon, men man opplever det som om man med sitt eget vesen selv står inne i bildet og beveger seg, et bilde som nå også har mistet sin tredje dimensjon.»
Et annet sted sier Steiner følgende om imaginasjon (Sitat A. Bockemühl, Märchen und Rosenkreuzer s.67): «Imaginasjon er en sjelekraft som står midt mellom tankens kraft og viljens kraft. Den som først er i stand til å gjøre sine begreper billedlige og dernest kan gjøre dem åndelig anskuelige, slik at det ikke står et abstrakt bilde av en plante foran en, men en plante som har sansekvalitet, for den blir et slikt synliggjort begrep fylt med virkelig indre liv. Den som kan det, har imaginasjon.»
Steiner var kritisk til samtidens allegoriske og/ eller symbolske eventyrtolkninger. Men her gir han oss i tillegg et hint for egen forskning: Å leve med spørsmålene gjennom kosmiske rytmer som dag-, uke-, månerytmen.
Nedenfor har jeg oversatt de siste 16 sidene av et foredrag Steiner holdt i Berlin 10. juni 1911 (GA 124) kjent som «Rosenkreuzernes visdom i eventyrdiktningen». Men først en viktig opplysning publisert i Die Welt der Märchen av Almut Bockemühl fra et foredrag Steiner holdt 10. juni 1904, altså nøyaktig 7 år tidligere: «Menneskeånden som jeg i dag preger eventyrene inn i, vil, om den igjen kommer til å inkarnere seg, være forberedt til å kunne fatte sannheten i en mer fullkommen form. Årsaken til at alle disse eventyrene er skapt, er at ånden på nytt inkarneres, for så desto lettere å kunne fatte sannheten. Til grunn for disse eventyrene ligger altså ikke noen tro, men en erkjennelse, en erfaring av reinkarnasjonens realitet.»
Rudolf Steiner: Fra foredraget «Rosenkreuzernes visdom i eventyrdiktningen»
I vårt teosofiske liv vet vi at det til grunn for vårt arbeid ligger en bestrebelse som vi kaller Rosenkreuzerstrømningen. Vi har ofte pekt på at rosenkreuzervisdommens mestre fra det 11., 12., 13. århundre har forberedt det som har begynt å skje ved slutten av det 19. århundre, og som skal fortsette videre i det 20. århundre. Det som for eksempel Rothe (Richard Rothe 1799–1867, teologiprofessor) i Heidelberg betegnet som en fremtid han lengtet etter og håpet på, den fremtiden skal allerede være nåtid for oss, og den blir mer og mer nåtid. Dette har gjennom lang tid vært forberedt av dem som en gang lot denne åndelige strømningen flyte umerkelig inn i menneskesjelene. I spesifikk mening er det som vi kaller rosenkreuzerveien fra det 12., 13., 14. århundre, til stede i en mer bevisst form i vår teosofiske bevegelse – det som strømmet inn i hjertene, i vitenskapen fra det 11., 12., 13., 14. århundre, og som preget menneskeånden i Europa.
Kan man da ut fra det som har tildratt seg i vår kultur, gjøre seg en forestilling om hvordan denne ånd egentlig har virket? Jeg sa at fra det 11., 12., 13., 14. århundre har den virket som den egentlige rosenkreuzerånd. Den var alltid til stede, men har bare antatt den siste rosenkreuzerformen fra det nevnte tidsrom. Denne ånd som nå virker som rosenkreuzerånd, går tilbake til gamle tider i menneskeheten. Den hadde allerede sine mysterier i det gamle Atlantis. Og det som utfolder sin virksomhet i nyere tid, det strømmet, ubevisst, men idet det stadig ble mer og mer bevisst, inn i menneskenes sjel og hjerter i eldre tider, i tider som slett ikke ligger langt bak oss.
La oss gjøre oss en forestilling om hvordan denne ånd kunne strømme uoppdaget inn i menneskeheten. Det vi sammen arbeider med, viser oss at på den ene eller annen måte utvikler menneskesjelen seg for etter hvert å kunne nå opp i regioner der den kan forstå det åndelige liv og kanskje også se det åndelige liv.
Mange av dere har allerede bestrebet dere i årevis på å la ideer og begreper som angår det åndelige liv, flyte inn i sjelen og dermed tjene som åndelig næring.
Dere kjenner den måten vi søker å forstå verdens gåter på. Ofte har jeg fortalt hvordan de ulike trinn i sjelens utvikling går for seg, hvordan sjelen lever seg inn i de høyere verdener. Det har vært sagt hvordan mennesket må kunne skille en høyere del av sitt selv fra en lavere del. Det har vært skildret hvordan mennesket har kommet over fra andre planetariske tilstander, hvordan det har gjennomgått en Saturn-, en Sol- og en Måneutvikling, der det har utviklet sitt fysisk legeme, sitt eterlegeme og sitt astrallegeme, og hvordan det deretter har trådt inn i sin nåværende jordtilværelse. Det har blitt sagt at det bor noe i oss som må få sin skolering her for å kunne stige opp til noe høyere. Det har også blitt sagt at visse vesener ble stående tilbake på den gamle Måne som luciferiske vesener, som så senere har trengt seg på menneskets astrallegeme i egenskap av forførere, for å gi menneskene det de kunne. Så har vi ofte snakket om at mennesket må overvinne det ene og det andre i sitt lavere selv, hvordan vi må beseire det ene og det andre for å nå opp i de sfærer som tilhører vårt høyere selv. Det innebærer å kunne oppfylle Goethes ord som grunnlag for å nå opp i de høyere regioner av det åndelige liv:
Und so lang du das nicht hast,
Dieses Stirb und Werde,
Bist du nur ein trüber Gast
Auf der dunklen Erde.
(Så lenge du ikke har
dette: dø og bli til,
er du kun en uklar gjest
på den mørke jord.)
Videre har vi talt om den menneskelige utvikling som nå er mulig, og som kan gi kraft, sikkerhet og virkelig livsinnhold, og som kan nås ved at vi eksempelvis skaffer oss kjennskap til vår flerdelte menneskenatur: det å forstå at dette mennesket ikke er tilfeldig satt sammen, men består av fysisk legeme, eterlegeme, astrallegeme og jeg. Det som menes med disse begrepene, har vi ikke følt som bare ord, men har karakterisert det gjennom å arbeide med temperamentene, og ved å ta for oss menneskets oppdragelse slik den forløper i utvikling av det fysiske legeme til det 7., eterlegemet til det 14. og astrallegemet til det 21. leveår. Slik har vi opparbeidet bestemte forestillinger om hva mennesket gjennomgår. Gjennom betraktninger av sannhetens, andaktens og raseriets misjon osv. har vi innsett at vi ikke blir stående med abstrakte begreper når vi snakker om fysisk legeme, eterlegeme, astrallegeme, følelsessjel, forstands- eller gemyttsjel og bevissthetssjel. Tvert imot gir disse begrepene liv til våre anskuelser, samtidig som de gjør våre omgivelser gjennomsiktige, klare og fulle av innhold.
Slik gjør vi verdensgåtene forståelige. Det kan vi gjøre i dag. Og selv om det der ute ennå finnes mange mennesker som bevisst eller ubevisst dveler i materialismen, så finnes det likevel et antall sjeler til stede som oppfatter det som en livsnødvendighet å lytte til fremstillinger slik de nå kan gis. Mange av dere ville ikke ha sittet her i årevis og levet med i, følt seg inn i det vi driver med her, hvis det ikke hadde vært en livsnødvendighet for dere. Hvorfor finnes det sjeler som i dag kan følge en menneskelig livsvei gjennom de begreper og anskuelser som vi utvikler her? Det er tilfellet av følgende grunn: Slik som dere i vår tid ble født med de skildrede lengslene, så ble våre europeiske forfedre, som omfatter et større antall av de tilstedeværende sjelene, født inn i andre omgivelser, i en annen verden enn vårt 19. århundre. Om vi ser tilbake på det 6., 7. eller det 12., 13. århundre, da mange av de sjelene som sitter her, var inkarnert, kan vi spørre oss hva de opplevde den gangen.
Da fantes det intet Teosofisk selskap der man kunne snakke om ting slik vi gjør det i dag. Da hørte sjelene noe helt annet i sin omverden. La oss forsøke å gjenskape for oss hva de fikk høre fra dem som ikke reiste rundt for å holde åndsvitenskapelige foredrag, men som gikk omkring fra en landsby til den neste og ble kalt rapsoder. Hvordan talte disse folkene når de skulle meddele noe fra den åndelige verden? Vi skal en gang la dette tre frem for oss i et enkelt eksempel.
Den gangen sa man ikke: det finnes en teosofi, en lære om det høyere og det lavere jeget, mennesket har et fysisk legeme, et eterlegeme, astrallegeme osv. Nei den gang dro det rapsoder rundt, mennesker som var kallet til å opplyse om ånden, og som kunne fortelle noe slikt som det følgende – jeg vil nå gjenta noe av det som da ble fortalt, særlig i Mellom- og Østeuropa:
«Det var en gang en kongssønn. Han red ut og kom til en grøft der han hørte noen jamret seg. Han fulgte grøften for å se hvor jamringen kom fra, og slik fant han en gammel kone som hadde falt nedi. Han stanset hesten og klatret ned i grøften og hjalp den gamle kona opp igjen. Da han nå fikk se at hun ikke kunne gå fordi hun hadde skadet benet sitt, spurte han henne hvordan uhellet hadde skjedd. Da fortalte hun: ‘Jeg er en gammel kone og må straks etter midnatt inn til byen for å selge egg, så falt jeg i grøften’. Da sa kongssønnen til henne: ‘Nå kan du jo ikke komme deg hjem igjen selv. Jeg setter deg på hesten min så bringer jeg deg hjem igjen’. Som tenkt så gjort. Vel hjemme hos henne sa hun til ham: ‘Til tross for at du er av høy byrd, er du et kjærlig og godt menneske, og siden du har hjulpet meg, skal du få en belønning av meg’. Nå ante han at dette var mer enn en vanlig gammel kone, for hun sa: ‘Siden du har vist meg slik godhet skal du få en lønn som høver seg for din gode sjel: Vil du gifte deg med blomsterdronningens datter?’
‘Ja’, svarte han, og hun fortsatte: ‘Da trenger du det jeg kan gi deg her’, og hun tok frem en liten klokke og sa: ‘Hvis du ringer én gang med denne, kommer ørnekongen med sine skarer og hjelper deg i en knipe du nok kommer i. Ringer du to ganger kommer revekongen med sine skarer og hjelper deg i en knipe du nok kommer i. Og ringer du tre ganger med den kommer fiskekongen med sine skarer og hjelper deg i en knipe du nok kommer i’. Kongssønnen tok den lille klokken, gikk hjem og sa han ville oppsøke blomsterdronningens datter. Så red han bort.
Han red langt og lenger enn langt, men ingen kunne fortelle ham hvor blomsterdronningen bodde med datteren sin. Til slutt var hesten hans blitt helt ubrukelig og gikk fullstendig til grunne så han måtte fortsette ferden til fots. Da kom han til en olding som han spurte hvor blomsterdronningen vel holdt til: ‘Det kan jeg ikke si deg’ svarte han, ‘men bare reis videre og enda videre så vil du finne far min og han kan kanskje si deg det’. Så gikk kongssønnen videre i mange, mange år, til han fant en urgammel olding. Han spurte ham: ‘Kan du si meg hvor blomsterdronningen holder til?’ Den gamle svarte: ‘Det kan jeg ikke si deg, men gå bare videre og enda videre gjennom lange år, så vil du finne far min, og han kan med sikkerhet si deg hvor blomsterdronningen bor’. Kongssønnen gikk videre og fant til slutt en urgammel olding som han spurte om han kunne si ham hvor blomsterdronningen bodde med datteren sin. Oldingen svarte: ‘Blomsterdronningen bor langt inne i et berg som du kan se i det fjerne herfra, men hun blir bevoktet av en vill drage. Dit kan du ikke dra nå, for dragen sover aldri på denne tiden, den har bare en bestemt tid den sover på, og nå er det akkurat våkentid for den. Men du må gå et stykke videre til det andre berget, der bor dragemoren, og gjennom henne vil du nå ditt mål.’
Modig gikk han videre forbi det første berget til han kom til det andre og fant dragemoren, ufyselig stygg var hun. Men han visste at uten henne ville han ikke kunne finne datteren til blomsterdronningen. Da fikk han se at rundt henne var det syv andre drager som begjærlig ivret etter å vokte blomsterdronningen og hennes datter som hadde sittet fanget lenge, og som skulle forløses av kongssønnen. Han sa til dragemoren: ‘Jeg skjønner at jeg må tjene deg hvis jeg skal finne blomsterdronningen’. ‘Ja’ sa hun. ‘Du må tjene meg, men du får en oppgave som ikke er lett. Her er en hest. Den skal du slippe ut på beite tre dager på rad. Hvis du får den frisk hjem igjen den tredje dagen, kan du kanskje oppnå det du ønsker deg. Men greier du det ikke, eter dragene deg, ja vi eter deg alle sammen!’ Kongssønnen gikk med på det, og neste morgen fikk han hesten. Han ville ta den med ut på enga, men den forsvant med en gang. Han prøvde å finne den igjen, men hvor mye han enn prøvde, så var den vekk.
Ulykkelig satte han seg ned og visste ikke sin arme råd. Men så kom han til å huske på den vesle klokken han hadde fått av den gamle kona, så han tok den frem og ringte én gang med den. Da samlet det seg flere ørner ledet av ørnekongen. De fant hesten så han kunne bringe den hjem til dragemoren. Hun sa: ‘Siden du kom tilbake med hesten, gir jeg deg en drakt av kobber. Den kan du bruke på ballet til blomsterdronningen og datteren hennes i kveld.’ Den andre dagen skulle han så ta med hesten på beite igjen. Igjen fikk han hesten, men snart var den forsvunnet og han kunne ikke finne den noe sted. Da tok han frem klokken på nytt og ringte to ganger. Straks sto revekongen der med et stort følge, de lette opp hesten så han kunne ta den med hjem til dragemoren, som sa: ‘I dag får du en drakt av sølv. Med den kan du igjen gå på ballet som finner sted i kretsen rundt blomsterdronningen og datteren hennes i kveld’. På dette ballet snakket blomsterdronningen til ham og sa: ‘Den tredje dagen skal du be om føllet til denne hesten! Med dette føllet kan du forløse meg så vi kan forenes.’ På den tredje dagen fikk han igjen hesten for å ta den til enga, og snart var den borte på nytt, så vill var den. Derfor tok han frem klokken igjen og ringte tre ganger. Da kom fiskekongen med sitt følge og fant hesten for ham så han kunne bringe den hjem for tredje gang.
Lykkelig hadde han fullført oppgaven sin. Da ga dragemoren ham en gulldrakt som det tredje hylsteret han trengte, og med det kunne han delta for tredje gang på blomsterdronningens ball. I tillegg fikk han føllet til den hesten han hadde voktet, den gaven tilkom ham. Med det føllet kunne han nå føre blomsterdronningen og datteren hennes til deres egen borg. Rundt borgen lot hun det vokse opp en tett mur av kratt så borgen ikke kunne inntas. Og så sa blomsterdronningen til kongssønnen: ‘Du har tilkjempet deg min datter, henne skal du ha fra nå av, men på en betingelse: det ene halvåret blir hun hos deg, det andre halvåret må hun være under jordens overflate, slik at hun kan forenes med meg. Bare slik er det mulig at du kan forbinde deg med henne.’ Slik fikk han blomsterdronningens datter, og levde et halvt år med henne ad gangen. Det andre halvåret var hun hos moren sin.»
Tekst av Helge Godager
Antroposofi i Norge, nr. 1, 2020
-
Fargenes geometri
| Tidsskriftet Antroposofi i NorgeLes merLitt om Thorvald Hellesen (1888–1937), den første norske abstrakte maleren, og litt om antroposofi og billedkunst
-
Transhumanismen – Antroposofiens skygge?
| Tidsskriftet Antroposofi i NorgeLes merFølgende er ikke en udtømmende beskrivelse af transhumanismen, men et forsøg på at forstå dens enorme fascinationskraft.
-
Hvordan vet du at du er et menneske?
| Tidsskriftet Antroposofi i NorgeLes merDen menneskelige bevissthet og kunstig intelligens: Steineruka-symposiet var viet spørsmål om kunstig intelligens, informasjonsteknologi og den tekniske utviklingen. Dette er en tematikk som på kort tid vil endre det meste. Det dreier seg om å forandre våre kropper, vår bevissthet og vårt syn på livet.